Asperud i krig og fred
Av Marius Park Pedersen
|
Danalf og Ida Christensen bodde i våningshuset på husmannsplassen Asperud. De delte andre etasje med Juan og Max Manus. Danalf og Ida hadde tre barn. Ragnfrid som er borte nå, Valter og Frøydis. De hadde alle sin oppvekst her. Valter og Frøydis deler med glede noen minner fra barndommen på Asperud.
«Hverdagslivet for barna var supert!» forteller Valter Christensen. Her var det fredelig og et fint sted å leke. Vi badet ved Fiskevollen, gikk på epleslang på Ljabru, plukka poteter på Holm og kjøpte melk på Hauketo. Bestekompisene var gutta til Maagerø i Prinsdal, "Nuffen" Ørnulf og Sigurd. Jeg husker det kunne komme mye snø på vinteren. Det tok faktisk en hel uke å måke gårdsveien frem til Holmveien. Det skulle jo måkes til full bilbredde! På Asperud hadde vi geiter, griser, høner og selvsagt en katt. Frøydis husker også at det var hester som gresset i "Hamnehagen". Selv om låven var ganske slitt utvendig var det et aldeles nydelig rom innvendig med lyse flotte tømmervegger, nesten som en hytte forklarer Frøydis med begeistring. Men det ble (dessverre) omgjort til hønseri og det ble slutt på mye av dyreholdet. Etter det hadde de gjess som gikk fritt og la egg i skogen. Det hendte at ungene stjal disse. Det var også en ile nede ved bekken og det ble å bære én bøtte om gangen. Denne forsvant ca. 1950. Etter det fikk de hente vann hos "Hverven" (Olaves Hverven på Solvang, red anm.) Det var 352 skritt ned dit, hvor Frøydis som 12-åring hentet vann med ekte vassåk på skuldrene. Naboen Silius Fjeld på Asphøi bygget vei og skulle sprenge med dynamitt. Frøydis husker han hadde en veldig lang lunte slik at alle omkring hadde glemt det helt til det ordentlig smalt. Moren Ida falt ned på kne og Bergersen i første etasje hoppet opp og ned og hylte. Valter husker godt krigen. Det var razzia hos de fleste andre i området, men ikke på Asperud. Årsaken var nok at tyskerne brukte plassen som øvelsessted. Noen ganger kunne de se lysraketter rett utenfor vinduet. Det var litt spesielt siden på omtrent samme plassen sto motstandsheltene Max Manus, Sørensen og Kolbein Lauring og hadde skyteøvelse i 1940. (Selv om det var tyskere og nazister i nærmeste nabolag var det også mange motstandsmenn her. Kameraten og sjåføren til Max Manus bodde også i nabolaget (Asperudveien) og het Einar Ruud. Erik Graff Hessner og Rolf Sverre Larsen opererte også i nærmiljøet. Red anm.) Naboen Mathisen var en svært aktiv nazist. Han bodde i første etasje på Solvang. Han leide rom av Olaves Hverven som bodde i andre etasje. Mathisen anmeldte alle og enhver ved første anledning. Han var en svært upopulær mann i strøket. En dag lagde Valter splintbomber og kastet dem med en kraftig sprettert mot huset deres. Da ble det mørkt inne og var sikkert vettskremte. Mathisen ble arrestert i 1945. 
Frøydis og Bjørn Sand i høyvogna, 1943. Alle foto utlånt av Frøydis Kolstad og Stine Holmen
Hygge utenfor våningshuset på Asperud
|
Ida Christensen vasket klær utenfor huset.
Frøydis og hunden Stanja fra Norsk Trekkhundklubb. 1952
"Gutta på skauen" var ofte pressa og noen kom til Asperud. Frøydis minnes da hun var 3 år gammel. Da satt hun på ytterkanten av kjøkkenbenken med beina ned i vinduskanten. Hun fikk oppgaven å se etter tyskere i Prinsdalsveien.
Hun husker at faren, Danalf, hadde radioapparatet bygget inn i en trekasse. Den var satt ut på tunet, i en ring av flere trekasser. De fikk streng beskjed om å ikke ta imot godteri fra tyskerne og man skulle ikke nærme seg dem. Det var en ganske stor jordbæråker på Asperud og Danalf hadde nettopp gjødslet den. En tysk soldat hadde fått ordre om å øve på åle seg gjennom åkeren. Frøydis fulgte godt med fra et åpent kjøkkenvindu. Soldaten tok av seg hjelmen og strøk seg gjennom håret. Det var en ung gutt med lyst krøllete hår minnes hun. Frøydis lo så høyt og husker at noen kom raskt, løftet henne bakfra og bar henne bort fra vinduet. Og vinduet ble lukket. 7.mai 1945 var en spesiell dag. Valter satt sammen med gutteklassen i sløydsalen på Ljan skole. Plutselig fyker døren opp og lærerinnen Annette Urbye ropte "Tyskerne har kapitulert". 11 gutter så på hverandre og de hadde allerede avtalt, at når det ble fred, skulle overlæreren og nazisten Thorstein Slaatten tas! De ropte "Nå rømmer'n"! og løp mot kontoret hans, men døren var allerede låst. De syklet raskt ned til Ljan stasjon for å se etter ham. Da de kom rundt svingen så de at toget nettopp hadde forlatt perrongen med overlæreren trygt inne i en av vognene. Frøydis husker også at hun gikk på Ljan skole. De badet på Fiskevollen i storefri. Og skoleveien deres var over Hallagerjordet. Der var det masse flotte blomster og et virkelig vakkert område. Andre gode minner fra nabolaget er Søndre Aas gård hvor en gammel dame salta spekeskinke. Det var verdens beste spekeskinke! På ballongfabrikken på Nordre Ås hadde de store ballonger, som tok en evighet å blåse opp. Der var det ofte en sinna vaktmester som jagde bort barna. Også var det spennende å sjekke søppeldynga til Andersen på Skovbakken. Der ble det kastet alt mulig rart. Hun husker også familien Simensen som bodde i drengestua på Holm. Det var en veldig flott gård forteller Frøydis med begeistring i stemmen. Ellers var det spådamen fru Vold på Hauketo gård. Hun var en ganske anonym, men nydelig eldre dame. I ca. 1948 pleide Frøydis å spise lunsj der. Mange forretningsfolk fra Oslo reiste til Hauketo for å høre om fremtidsutsiktene til sine bedrifter. Hun skal ha hatt imponerende evner. Til slutt forteller Frøydis om gresskarene de dyrket på ytterkanten av fjellsiden ned til Prinsdalsbekken. Hun "passet" også på disse da hun var liten. Det var en fin tid på Asperud med en fri oppvekst og en skjønn natur på alle sider av den gamle husmannsplassen. Far var alltid blid og hver fredag kom han hjem med blomster til mor, avslutter Frøydis. |
Lillians lykke på Asperud
Av Stine Holmen. Redigert av Marius Park Pedersen
Det bodde motstandsfolk på Asperud. De skjulte radioapparat og folk.
Min mors eldre bror Danalf Christensen og familie bodde fra 1939 i andre etasje på husmannsplassen Asperud. Og min mor, Lillian Christensen, som egentlig var bosatt på Bragerøen i Drammen, var ofte på besøk hos sin bror og familie.
Min mors eldre bror Danalf Christensen og familie bodde fra 1939 i andre etasje på husmannsplassen Asperud. Og min mor, Lillian Christensen, som egentlig var bosatt på Bragerøen i Drammen, var ofte på besøk hos sin bror og familie.
|
Juan Manus og sønnen Max disponerte også en stue med egen inngang i andre etasje. Og familien Andersen bodde i første etasje, frem til 1941. Da flyttet familien Sand inn med to piker og en gutt. Familien Sand bygget hus i Prinsdalsveien under krigen og flyttet i løpet av 1942. Og familien Bergersen flyttet inn.
(Etter hva jeg erindrer besto hver etasje av kjøkken og to stuer) Og på den ene stua både i første og i andre etasje bodde det stadig unge menn i skjul. De kom til Asperud, bodde der en stund og forsvant så «ut av bildet» for nazistene. Hit kom også en ung mil.org mann, som var ettersøkt av tyskerne. - Han opererte som kurér for flere motstandsgrupper og formidlet viktig informasjon. Han lå i skjul hos familien Bergersen i første etasje. Tyskerne søkte i terrenget og stoppet både tog og annen transport i søket etter han. Han sov på ank, med pistolen under puta. Og skiftet stadig identitet. Men selv i krigstid er det jo rom for litt romantikk. Den unge mannen likte godt den vakre unge damen som var på besøk og Lillian festet seg ved denne karen som sa han het Sigurd og var fire år yngre enn henne. Det var mange episoder hvor tyskere kom opp til huset og brukte jordene rundt som militær øvelsesplass. Men folk på Asperud fulgte godt med, for Danalf hadde en Tandberg Sølvsuper radio. Den var kjøpt rett før radioforbudet kom, så papirene var ikke registret. Også barna på Asperud måtte lære seg at alt var «hysj hysj». Både folk og radio måtte holdes skjult, også for nabobarna - hvor faren var en svært aktiv nazist. |
Lillian besøkte ofte familien på Asperud, Foto fra 1941
|
|
Men krigen kom til en ende.
På Asperud feiret de. Lillian fikk en liten vakker vase i gave fra Juan Manus, som han bragte med fra utlandet, som takk for all hjelp. Hun fikk også vite at kjæresten Sigurd egentlig het Anders, var fra Porsgrunn og det eneste han eide var en pistol, klærne han hadde på og et par gode støvler han hadde tatt fra en død tysker. Pengemangel var ingen hinder for å ønske seg familie. Det var fred og alle så fremover. Anders søkte seg inn i politiet. Og Lillian hadde sin jobb som syerske i Drammen. De planla bryllup høsten 1945. - Det var først da de skulle ha samtale med presten at Lillian fikk vite at Anders ikke var fire år yngre, men hele åtte år yngre. Anders turte ikke si det, i frykt for at hun ville synes aldersforskjellen var for stor. |
Etter giftemålet måtte de som så mange andre bo hver for seg en stund. Han som gjorde politimann av seg ble boende i stua hos Bergersen på Asperud, mens hun var i Drammen. - Og datteren Tullemor (Aud) ble født i Drammen høsten 1946. - Så endelig åpnet det seg en boligmulighet. Familien Maagerø i Prinsdalsveien bygde hus og regnet med å flytte inn i det nye huset før jul i 1946 og da ville den lille «hytta» bli ledig. Så endelig kunne familien på tre flytte sammen i Prinsdalsveien 10 (bak dagens Nedre Prinsdals vei 30 red anm.).
Det var trivelig på Asperud og Hauketo, Etter krigen bidro alle aktivt i lokalmiljøet. Anders var med i skogen og også en av pådriverne for å få et samvirkelag i nærmiljøet. - For å få nok folk til dette måtte de gå sammen med nabobygda, Prinsdal - og det var også der de fant egnede lokaler.
Det var trivelig på Asperud og Hauketo, Etter krigen bidro alle aktivt i lokalmiljøet. Anders var med i skogen og også en av pådriverne for å få et samvirkelag i nærmiljøet. - For å få nok folk til dette måtte de gå sammen med nabobygda, Prinsdal - og det var også der de fant egnede lokaler.
|
Da Tullemor var rundt 3 år og lekte ute alene var Lillian stadig redd for at jentungen skulle gå ned til Prinsdalsbekken. Så hver dag sa hun. «Tullemor, når du er ute, så husk at du ikke må gå til bekken» Etter å ha sagt det samme hver eneste dag i uker tenkte hun at nå måtte det være greit å ikke formane mer om denne bekken. - Men den dagen kom Tullemor klissvåt inn. Lillian ble jo forskrekket og sa «Men Tullemor da, har ikke mamma sagt at du ikke må gå til bekken» Tullemor sukket og hulket; «Mamma. Du sa det ikke i dag».
Lillian, Anders og Tullemor bodde i den lille «hytta» frem til 1951, da fikk de tilbudt om å leie hele andre etasje i en villa på Heimdal, Ljabruveien. Vinteren 1952 fikk de nok en datter og året etter fikk de tilbud om en helt ny leilighet. Staten bygget leiligheter til sine ansatte flere steder i Oslo. Så selv om leiligheten på 64 kvm var mindre enn boligen de nå leide og alle sparepengene gikk til innskudd, ville de få to soverom, eget bad med wc inne, innlagt varmt og kaldt vann både på bad og kjøkken og sentralvarme. Alt moderne og lettvint. Sommeren 1953 ble det tatt farvel med Hauketo-området og en ny tilværelse startet på Ullern i Oslo. Lillian og Anders holdt sammen og bodde i leiligheten på Ullern hele livet. Anders døde i 1999, 78 år gammel og Lillian i 2010, 97 år gammel. Og vasen fra Juan Manus har gått i arv til yngste datter. |
Den flotte vasen som Lillian fikk av Juan Manus.
|
Fra venstre Ida, Frøydis, Anders og Lillian på Asperud.
|
"Tullemor" (Aud) på sykkeltur på Hauketo 1953. (Akers Mek. blokkene i bakgrunnen).
|
Mange takk til Stine Holmen, Valter Christensen og Frøydis Kolstad for flotte og minnerike historier fra Asperud.