Påskekrim fra lokalhistorien: En uoppklart krimgåte
Denne historien sto på trykk i avisen Nationen 25. november 1939. Den er en gjenfortelling av en langt eldre hendelse – en forsvinning som kan ha endt i drap, og som aldri ble oppklart.
Som påskekrim passer den kanskje ekstra godt: en mørk og urolig historie fra en tid da mennesker kunne forsvinne sporløst.
Det er en fortelling fra en annen tid: om mørke skogsstier, ensomme plasser og en myr som til slutt ga fra seg det den hadde skjult i over hundre år. Vi tar forbehold om at språket i fortellingen kan være gammeldags.
Som påskekrim passer den kanskje ekstra godt: en mørk og urolig historie fra en tid da mennesker kunne forsvinne sporløst.
Det er en fortelling fra en annen tid: om mørke skogsstier, ensomme plasser og en myr som til slutt ga fra seg det den hadde skjult i over hundre år. Vi tar forbehold om at språket i fortellingen kan være gammeldags.
|
Den 27. oktober 1769 gikk en handelsmann om ettermiddagen fra Ljabru den gamle vei over skogen til Prinsdal. Han bar sine varer i en stor bylt på ryggen, strømper av ull og bomull, bånd av lerret og silke, kammer, såper og annet, han var hva man kaller en kramkar.
På Ljabru hadde han vært inne og drukket et glass melk, som han betalte med en stump hvitt bånd. Og der hadde han fortalt konen som rakte ham melken, at han ville gå til Moss. — Men jeg må ta veien i to dagsmarsjer, sa kramkaren, eller la mig si to og en halv, for idag vil jeg bare gå til Ødegården litt øst for Kullebunnsvannet. Imorgen fortsetter jeg til Vestby eller Hølen og siste dag frem til Moss. Dette er noe av det siste sikre man vet angående kramkaren, hvis navn var Jens Madsen, og hvis nasjonalitet var dansk. Hva det har hendt ham efter de 5 minuttene han opholdt sig på tunet på Ljabru, vet man bare av spredte, usikre og innbyrdes motstridende utsagn og ved hjelp av formodninger, som like godt kan være riktige som feilaktige. |
|
Konen på Ljabru så mannen vandre videre sydover med sin tunge bør slengt over venstre skulder og en stor tykk knortekjepp i hånden. Han haltet litt og hadde da også klaget over en blemme på den høyre hæl.
Et par minutter kanskje holdt konen øye med ham, så vendte hun sig og gikk inn i sitt kjøkken, lite anende hva den ennå unge og vakre kramkar gikk i møte.
Under den påfølgende rettssak i anledning av kramkarens forsvinning meldte det sig blant flere vidner en gammel vedhugger som fortalte, at han på en liten høide syd for gården Ormerud, over hvilken veien dengang førte, eller rettere stien, annet var det ikke, hadde møtt en mann som godt kunde være Jens Madsen. Klokken var da ved lag halv syv, og det var alt blitt mørkt.
Fra denne høide og frem til Ødegården er det en knapp fjerdingsvei, det vil si mindre enn en halv times gange.
Man vet således så nogenlunde sikkert, at Jens Madsen er kommet frem til et stykke syd for Ormerud.
Det er mulig at han er kommet ennå nærmere sitt mål. En jente på omkring 10 år som hørte hjemme på Fløisbond, skulde om kvelden gå hjem fra en stue som lå nær ved den nuværende Engerbråten, hvor hun hadde besøkt en gammel slektning. Da hun kom henimot Ødegården, hørte hun det knekket i noe kvist på venstre side av veien, og straks efter skimtet hun i mørket en dunkel skikkelse som dukket frem på veien foran henne.
— Jeg syntes at han haltet sterkt, og han hadde likesom en stor pukkel på ryggen, fortalte jenten i retten. Og da han hørte det pusle på veien bak sig, snudde han sig fort rundt og sa: — Godaften og Guds fred. Og han brøt på tungen, sa hun, han talte med dansk aksent.
Det er derfor all sannsynlighet for, at det har vært Jens Madsen, jenten traff på. Han haltet sterkt. Efter den lange marsj på dårlig vei og sti var blemmen vel blitt til et skosår. Han hadde en stor pukkel på ryggen, det var krambylten hans, og han brøt på tungen, det vil si, at han talte med dansk aksent.
Et par minutter kanskje holdt konen øye med ham, så vendte hun sig og gikk inn i sitt kjøkken, lite anende hva den ennå unge og vakre kramkar gikk i møte.
Under den påfølgende rettssak i anledning av kramkarens forsvinning meldte det sig blant flere vidner en gammel vedhugger som fortalte, at han på en liten høide syd for gården Ormerud, over hvilken veien dengang førte, eller rettere stien, annet var det ikke, hadde møtt en mann som godt kunde være Jens Madsen. Klokken var da ved lag halv syv, og det var alt blitt mørkt.
Fra denne høide og frem til Ødegården er det en knapp fjerdingsvei, det vil si mindre enn en halv times gange.
Man vet således så nogenlunde sikkert, at Jens Madsen er kommet frem til et stykke syd for Ormerud.
Det er mulig at han er kommet ennå nærmere sitt mål. En jente på omkring 10 år som hørte hjemme på Fløisbond, skulde om kvelden gå hjem fra en stue som lå nær ved den nuværende Engerbråten, hvor hun hadde besøkt en gammel slektning. Da hun kom henimot Ødegården, hørte hun det knekket i noe kvist på venstre side av veien, og straks efter skimtet hun i mørket en dunkel skikkelse som dukket frem på veien foran henne.
— Jeg syntes at han haltet sterkt, og han hadde likesom en stor pukkel på ryggen, fortalte jenten i retten. Og da han hørte det pusle på veien bak sig, snudde han sig fort rundt og sa: — Godaften og Guds fred. Og han brøt på tungen, sa hun, han talte med dansk aksent.
Det er derfor all sannsynlighet for, at det har vært Jens Madsen, jenten traff på. Han haltet sterkt. Efter den lange marsj på dårlig vei og sti var blemmen vel blitt til et skosår. Han hadde en stor pukkel på ryggen, det var krambylten hans, og han brøt på tungen, det vil si, at han talte med dansk aksent.
Ødegården dengang var ikke identisk med gården Ødegård nu, der hvor den gamle Prinsdalsveien starter til den nye bygdevei fra Stubbeljan over Kolbotn til Oppegård, Ski og videre sydover. Dengang for 170 år siden var det bare en husmannsplass som bar det navn, og det var ikke de samme hus som nu.
Under rettssaken blev det av et par vidner fremholdt, at Ødegården var et skummelt sted, som man helst gikk utenom i en stor bue efter at det var blitt mørkt.
På plassen bodde en smed som hadde smien sin lenger syd, hvor det engang gikk en sti av fra hovedveien østover til Fløisbond. Smeden het Gulbrand; han levet sammen med en sorthåret og mørkøiet kvinne som almindelig gikk for å være av taterslekt, eller kanskje var hun finnejente.
De samme vidner påstod, at Gulbrand på Ødegården og Katherine var farlige folk som man nødig skulle gi sig i lag med, hvis man selv var et skikkelig menneske.
Men intet av dette kan av rettssaken sees å være blitt bevist. Nok av det, Jens Madsen forsvant! Kom han noensinne så langt som til Ødegården? Ingen vet det, og ingen vil noensinne få vite det med sikkerhet.
Under rettssaken blev det av et par vidner fremholdt, at Ødegården var et skummelt sted, som man helst gikk utenom i en stor bue efter at det var blitt mørkt.
På plassen bodde en smed som hadde smien sin lenger syd, hvor det engang gikk en sti av fra hovedveien østover til Fløisbond. Smeden het Gulbrand; han levet sammen med en sorthåret og mørkøiet kvinne som almindelig gikk for å være av taterslekt, eller kanskje var hun finnejente.
De samme vidner påstod, at Gulbrand på Ødegården og Katherine var farlige folk som man nødig skulle gi sig i lag med, hvis man selv var et skikkelig menneske.
Men intet av dette kan av rettssaken sees å være blitt bevist. Nok av det, Jens Madsen forsvant! Kom han noensinne så langt som til Ødegården? Ingen vet det, og ingen vil noensinne få vite det med sikkerhet.
Det var en gammel legdekjerring på gården; hun hadde hjulpet Katherine litt med å samle løv om dagen, og hun skulde derfor få lov til å bli på plassen om natten. Hun fortalte, at mens hun lå oppe på den store bakerovnen sent på kvelden, hørte hun det stame utenfor stuen og noen lette trinn bortover gulvet.
Da hun går ut på formiddagen, sier både Gulbrand og Katherine til henne, at hun skal hytte sig for å skrike i søvne, ellers vil ingen huse henne, og hun skal ta sig vel i vare for å si noe om at hun skriker, for da vil alle vise henne døren.
Så gir de henne en sølvdaler, og hun går sin kos.
Gulbrand og Katherine forklarer, at alt dette er bare tøis og tull som den gamle kjerringen har drømt og fantasert sig i hop. Og det var kjerringen selv som skrek.
— Sølvdaleren, hvor har du fått den fra, smed?
— Den hadde jeg sammen med noen andre gjemt i flere måneder, forklarer Gulbrand; det var penger jeg fikk av generalkrigskommissær Peder Holter på Stubbeljan for å sko hesten hans og reparere en vogn for ham.
Det viste sig ganske riktig, at smeden om våren hadde gjort smedarbeider for Holter og hadde fått 5 daler for det. Og det viste sig videre, at legdekjerringen efter den dag av og til skrek om natten og fortalte hun hadde drømt om drap og utyske. Om hun også hadde skreket og drømt om drap før den natten på Ødegården, vet man ikke; ingen hadde iallfall lagt merke til det.
Da hun går ut på formiddagen, sier både Gulbrand og Katherine til henne, at hun skal hytte sig for å skrike i søvne, ellers vil ingen huse henne, og hun skal ta sig vel i vare for å si noe om at hun skriker, for da vil alle vise henne døren.
Så gir de henne en sølvdaler, og hun går sin kos.
Gulbrand og Katherine forklarer, at alt dette er bare tøis og tull som den gamle kjerringen har drømt og fantasert sig i hop. Og det var kjerringen selv som skrek.
— Sølvdaleren, hvor har du fått den fra, smed?
— Den hadde jeg sammen med noen andre gjemt i flere måneder, forklarer Gulbrand; det var penger jeg fikk av generalkrigskommissær Peder Holter på Stubbeljan for å sko hesten hans og reparere en vogn for ham.
Det viste sig ganske riktig, at smeden om våren hadde gjort smedarbeider for Holter og hadde fått 5 daler for det. Og det viste sig videre, at legdekjerringen efter den dag av og til skrek om natten og fortalte hun hadde drømt om drap og utyske. Om hun også hadde skreket og drømt om drap før den natten på Ødegården, vet man ikke; ingen hadde iallfall lagt merke til det.
|
Et års tid eller så efter at Jens Madsen var forsvunnet fant man hist og her småting som enkelte mente å dra kjensel på som kram de hadde sett i Jens’ bylt. Men det var ikke bevist.
Gulbrand og Katherine på Ødegården fant disse tingene, som forresten slett ikke behøvde å ha tilhørt Jens Madsen, eller om de det hadde gjort var fratatt ham med rette eller urette, ja endog med vold og drap. Heller ikke kunde det bevises, at tingene var sig fra Ødegården eller fra noen av plassens beboere. Gulbrand og Katherine blev satt fast mistenkt for å ha myrdet Jens Madsen og tilvendt sig hans varer og en ikke ubetydelig sum penger han skulde hatt på sig, da han gikk fra Christiania den 27. oktober om morgenen. Men det var ikke mulig å få noe bevis på dem; ikke kunde man finne noe av Jens Madsens eiendeler hos dem, hverken klær eller varer eller penger, og ikke fant man heller Jens Madsen selv. Han var som slettet ut av tilværelsen. Så måtte man slippe dem ut av arresten igjen, og Gulbrand døde som den fattige smed han alltid hadde vært. Katherine forlot ham kort efter at de var kommet på fri fot, og hun blev senere sett streifende om på landeveiene med en elendig kar. Mest holdt hun sig på Opplandene; hun blev aldri sett i nærheten av sitt gamle hjem. Og hemmeligheten med kramkaren Jens Madsens forsvinning vedblev å være like mørk og uløselig som før gjennom mer enn hundre år. |
|
Så var det i slutten av 1870-årene man skulde utføre et veiarbeide under Sofiemyråsen, som ligger rett øst for Kolbotnvannet. Veien går her rett syd–nord langs østsiden av Sofiemyren, en bløt og farlig hengemyr like innunder åsen.
Som noen arbeidere grov i myren støtte de plutselig på gamle ganske velbevarte benrester, og litt efter litt kom hele skjelettet av en voksen, kraftig mann for dagens lys. De fant også hodeskallen, og i den var det et stort sår, som om en hadde hugget mannen i tinningen med en øks.
Det kan neppe være tvil om at den mann hvis jordiske rester man fant i Sofiemyren i sin tid var blitt drept. Og det kunde likesågodt hende, at det var godt og vel 100 år siden mannen var drept og hans lik skjult i myren.
Men var det Jens Madsen? Og om det var ham, hvem hadde så drept ham?
Mordet på den danske kramkar hører til de mange gamle forbrytelser som ikke er blitt opklart og som aldri vil bli det.
Hvis det da ikke skal skje på dommens dag.
Som noen arbeidere grov i myren støtte de plutselig på gamle ganske velbevarte benrester, og litt efter litt kom hele skjelettet av en voksen, kraftig mann for dagens lys. De fant også hodeskallen, og i den var det et stort sår, som om en hadde hugget mannen i tinningen med en øks.
Det kan neppe være tvil om at den mann hvis jordiske rester man fant i Sofiemyren i sin tid var blitt drept. Og det kunde likesågodt hende, at det var godt og vel 100 år siden mannen var drept og hans lik skjult i myren.
Men var det Jens Madsen? Og om det var ham, hvem hadde så drept ham?
Mordet på den danske kramkar hører til de mange gamle forbrytelser som ikke er blitt opklart og som aldri vil bli det.
Hvis det da ikke skal skje på dommens dag.
Kan dette være en ekte krimhistorie?
Av Marius Park Pedersen
Historien om kramkaren Jens Madsen fremstår dramatisk – nesten som en fortelling. Likevel er det flere forhold som taler for at den kan bygge på en reell hendelse.
Fortellingen ble publisert i Nationen i 1939 under navnet “Kaptein Munk”, et pseudonym brukt av forfatteren Olaf Wilhelm Erichsen. Han var kjent for å skrive dramatiserte historier, ofte basert på historiske hendelser og kildemateriale. Dette tyder på at teksten ikke er fri diktning, men snarere en gjenfortelling – trolig med utgangspunkt i en eldre rettssak, slik som en tingbok.
For det første vises det nettopp til en rettssak med vitneforklaringer. Både vedhuggeren som møtte en mann på veien, og jenta som fortalte om et møte i mørket ved Ødegården, gjengis på en måte som tyder på at dette bygger på faktiske utsagn.
For det andre er både personer og steder konkrete. Navn som Jens Madsen, Gulbrand og Katherine, samt steder som Ljabru, Ormerud og Sofiemyren, gir historien en tydelig geografisk og historisk forankring – noe som er typisk for virkelige hendelser.
Et tredje moment er selve rettsprosessen: Mistanken mot Gulbrand og Katherine, mangelen på avgjørende bevis, og at de til slutt ble løslatt. Dette følger et mønster vi kjenner fra andre uoppklarte kriminalsaker, der mistanke ikke lar seg bevise.
Samtidig finnes det elementer som gjør historien mer usikker. Fortellingen ble skrevet i 1939, lenge etter hendelsene den beskriver, og bærer preg av å være gjenfortalt med dramatisk effekt. Enkelte innslag – som legdekjerringens drømmer og rykter om “farlige folk” – kan være farget av samtidens forestillinger og muntlig tradisjon.
Funnet av et skjelett i Sofiemyren gir likevel historien en ekstra dimensjon. Et menneske er utvilsomt blitt lagt der under omstendigheter vi ikke kjenner. Om dette var Jens Madsen, vet vi ikke – men sammenfallet i tid og sted gjør spørsmålet åpent.
Tidspunktet for funnet – slutten av 1870-årene – faller sammen med en periode med økt anleggsvirksomhet i området, blant annet knyttet til utbyggingen av Smaalensbanen, som åpnet i 1879. I forbindelse med jernbanebygging ble det ofte anlagt og utbedret veier i nærliggende områder. Man kan derfor tenke seg at arbeidet i Sofiemyren kan ha hatt sammenheng med denne utbyggingen, selv om noen sikker kobling ikke er kjent.
Kanskje er det nettopp dette som gjør historien så fascinerende: Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentert hendelse og fortelling. Vi har spor, vitner og et mulig offer – men ingen løsning. Hva som faktisk skjedde med kramkaren som forsvant en oktoberdag i 1769, vil vi trolig aldri få vite.
En mulig tolkning er at Jens Madsen kan ha blitt fulgt og drept i området ved Ødegården og senere senket i Sofiemyren. Terrenget og nærheten til bebyggelsen gjør en slik hendelse plausibel. Samtidig finnes det ingen sikre kilder som knytter bestemte personer til handlingen, og forklaringen må derfor betraktes som en hypotese.
Samtidig gir lokal tradisjon stedet en dypere klangbunn. Sofiemyren knyttes til sagnet om Sofie, som skal ha druknet seg der for å unngå straff etter å ha drept sitt nyfødte og uekte barn. Om dette har historisk rot, vet vi ikke, men slike fortellinger har ofte vært med på å prege hvordan steder blir oppfattet – og hvordan nye hendelser blir forstått.
Av Marius Park Pedersen
Historien om kramkaren Jens Madsen fremstår dramatisk – nesten som en fortelling. Likevel er det flere forhold som taler for at den kan bygge på en reell hendelse.
Fortellingen ble publisert i Nationen i 1939 under navnet “Kaptein Munk”, et pseudonym brukt av forfatteren Olaf Wilhelm Erichsen. Han var kjent for å skrive dramatiserte historier, ofte basert på historiske hendelser og kildemateriale. Dette tyder på at teksten ikke er fri diktning, men snarere en gjenfortelling – trolig med utgangspunkt i en eldre rettssak, slik som en tingbok.
For det første vises det nettopp til en rettssak med vitneforklaringer. Både vedhuggeren som møtte en mann på veien, og jenta som fortalte om et møte i mørket ved Ødegården, gjengis på en måte som tyder på at dette bygger på faktiske utsagn.
For det andre er både personer og steder konkrete. Navn som Jens Madsen, Gulbrand og Katherine, samt steder som Ljabru, Ormerud og Sofiemyren, gir historien en tydelig geografisk og historisk forankring – noe som er typisk for virkelige hendelser.
Et tredje moment er selve rettsprosessen: Mistanken mot Gulbrand og Katherine, mangelen på avgjørende bevis, og at de til slutt ble løslatt. Dette følger et mønster vi kjenner fra andre uoppklarte kriminalsaker, der mistanke ikke lar seg bevise.
Samtidig finnes det elementer som gjør historien mer usikker. Fortellingen ble skrevet i 1939, lenge etter hendelsene den beskriver, og bærer preg av å være gjenfortalt med dramatisk effekt. Enkelte innslag – som legdekjerringens drømmer og rykter om “farlige folk” – kan være farget av samtidens forestillinger og muntlig tradisjon.
Funnet av et skjelett i Sofiemyren gir likevel historien en ekstra dimensjon. Et menneske er utvilsomt blitt lagt der under omstendigheter vi ikke kjenner. Om dette var Jens Madsen, vet vi ikke – men sammenfallet i tid og sted gjør spørsmålet åpent.
Tidspunktet for funnet – slutten av 1870-årene – faller sammen med en periode med økt anleggsvirksomhet i området, blant annet knyttet til utbyggingen av Smaalensbanen, som åpnet i 1879. I forbindelse med jernbanebygging ble det ofte anlagt og utbedret veier i nærliggende områder. Man kan derfor tenke seg at arbeidet i Sofiemyren kan ha hatt sammenheng med denne utbyggingen, selv om noen sikker kobling ikke er kjent.
Kanskje er det nettopp dette som gjør historien så fascinerende: Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentert hendelse og fortelling. Vi har spor, vitner og et mulig offer – men ingen løsning. Hva som faktisk skjedde med kramkaren som forsvant en oktoberdag i 1769, vil vi trolig aldri få vite.
En mulig tolkning er at Jens Madsen kan ha blitt fulgt og drept i området ved Ødegården og senere senket i Sofiemyren. Terrenget og nærheten til bebyggelsen gjør en slik hendelse plausibel. Samtidig finnes det ingen sikre kilder som knytter bestemte personer til handlingen, og forklaringen må derfor betraktes som en hypotese.
Samtidig gir lokal tradisjon stedet en dypere klangbunn. Sofiemyren knyttes til sagnet om Sofie, som skal ha druknet seg der for å unngå straff etter å ha drept sitt nyfødte og uekte barn. Om dette har historisk rot, vet vi ikke, men slike fortellinger har ofte vært med på å prege hvordan steder blir oppfattet – og hvordan nye hendelser blir forstått.
Les også:
Gratis påskegave fra Holmlia lokalhistorie
Intervju med Ellen Hole, Byantikvaren i Oslo
Kommer: Da Grønliåsen lå ute i ishavet
Hovedside
Gratis påskegave fra Holmlia lokalhistorie
Intervju med Ellen Hole, Byantikvaren i Oslo
Kommer: Da Grønliåsen lå ute i ishavet
Hovedside