Minner fra "Hallis"
Hallagerbakken fritidsklubb
Av Marius Park Pedersen
|
Holmlias første fritidsklubb
Den 13. mai 1982 ble Hallagerbakken fritidsklubb offisielt åpnet med en stor innvielsesfest. Dette var den første fritidsklubben på Holmlia, et etterlengtet tilbud for barn og ungdom i alderen 10–18 år i nærmiljøet. Målet var å skape et meningsfylt fritidstilbud som tok utgangspunkt i barn og unges egen livssituasjon og hjalp dem med å fylle fritiden på en positiv måte. Innvielsesfesten ble en stor suksess. Blant de 50 gjestene var bydelspolitikere og representanter fra lokalmiljøet, og stemningen ble satt med innmarsj ledet av ordfører Albert Nordengen og klubbleder Inga-Lill Evang, akkompagnert av Ljan skoles musikkorps. Fritidsklubbens initiativtaker og ideolog, Herman von der Lippe, leder av ungdomskontoret, ønsket klubben lykke til. Han påpekte også at dette ville bli den siste klubbåpningen på lenge, ettersom kommunens trange økonomi gjorde det usikkert når neste klubb kunne etableres. |
|
Hallis var et flott sted. Mange gode minner derifra! Anette-Louise Lundenes
Holmlia-Nytt nr. 6-1982
Inga-Lill Evang – en pionér for ungdomsarbeid
Fra teaterpedagog til fritidsklubbleder
Fra teaterpedagog til fritidsklubbleder
Inga-Lill Evang var den første lederen for Hallagerbakken fritidsklubb. Hun ble født i Halmstad i 1942, utdannet seg ved teaterskolen i Stockholm og jobbet som teaterpedagog på flere skoler i Oslo. På begynnelsen av 1970-tallet drev hun prosjektet Barnas teater og instruerte blant annet elever på Prinsdal skole, noe som førte til en hyggelig, årlig teateraften.
Da hun senere flyttet til Øvre Prinsdals vei, jobbet hun som lærervikar på Hauketo skole. En av hennes mest minnerike opplevelser var en kristendomstime hun underviste. Da rektoren spurte hvordan undervisningen gikk, svarte hun at hun brukte dramatisering for å gjøre stoffet levende. Rektoren, forskrekket og skeptisk til metoden, bestemte seg for å overvære en av timene. Etter å ha sett elevene engasjert i det som nærmest ble en teaterforestilling, innrømmet han ærlig: "Jeg har aldri opplevd en kristendomstime så givende!"
Da hun senere flyttet til Øvre Prinsdals vei, jobbet hun som lærervikar på Hauketo skole. En av hennes mest minnerike opplevelser var en kristendomstime hun underviste. Da rektoren spurte hvordan undervisningen gikk, svarte hun at hun brukte dramatisering for å gjøre stoffet levende. Rektoren, forskrekket og skeptisk til metoden, bestemte seg for å overvære en av timene. Etter å ha sett elevene engasjert i det som nærmest ble en teaterforestilling, innrømmet han ærlig: "Jeg har aldri opplevd en kristendomstime så givende!"
Fra Haugerud til Holmlia
Da Ungdomskontoret lyste ut stillingen som leder for Haugerud fritidsklubb, søkte Inga-Lill og fikk jobben. Klubben var da dårlig drevet, og oppgaven var utfordrende – men hun mestret den svært godt. Omgivelsene var tøffe, og den beryktede "Dødsgjengen", som skapte uro på Haugerud og Tveita, forsøkte å komme seg inn på klubben. Hun stoppet dem i døren og fikk trusler. I stedet for å gi seg inviterte Inga-Lill dem til et møte dagen etter og jobbet sammen med Ungdomskontoret for å skaffe egne lokaler til dem. Dette tiltaket ble gjengen svært takknemlige for.
Med verdifull erfaring fra Haugerud fikk hun deretter tilbud om å bli leder for Holmlias første fritidsklubb på Hallagerbakken. Med gode skussmål og en bevilgning på 250 000 kroner til innkjøp av møbler, gardiner og utstyr – inkludert verdens største discokule(!) – gikk hun i gang med å skape en klubb som skulle bli et trygt og inkluderende møtested for ungdommen i bydelen.
Da Ungdomskontoret lyste ut stillingen som leder for Haugerud fritidsklubb, søkte Inga-Lill og fikk jobben. Klubben var da dårlig drevet, og oppgaven var utfordrende – men hun mestret den svært godt. Omgivelsene var tøffe, og den beryktede "Dødsgjengen", som skapte uro på Haugerud og Tveita, forsøkte å komme seg inn på klubben. Hun stoppet dem i døren og fikk trusler. I stedet for å gi seg inviterte Inga-Lill dem til et møte dagen etter og jobbet sammen med Ungdomskontoret for å skaffe egne lokaler til dem. Dette tiltaket ble gjengen svært takknemlige for.
Med verdifull erfaring fra Haugerud fikk hun deretter tilbud om å bli leder for Holmlias første fritidsklubb på Hallagerbakken. Med gode skussmål og en bevilgning på 250 000 kroner til innkjøp av møbler, gardiner og utstyr – inkludert verdens største discokule(!) – gikk hun i gang med å skape en klubb som skulle bli et trygt og inkluderende møtested for ungdommen i bydelen.
Inga-Lill Evang, foto: privat
|
En storstilt åpning og en nytenkende klubbdrift
Den offisielle åpningen av Hallagerbakken fritidsklubb fant sted 13. mai 1982. "Det ble til og med en dans med ordføreren!" minnes Inga-Lill med et smil. Hun innførte en ny og variert tilnærming til bemanningen. De ti deltidsansatte kom fra ulike yrkesgrupper, blant annet håndverker, husmor, sosialarbeider, lærer, toller og en tidligere FN-soldat. De tre heltidsansatte hadde bakgrunn innen sosionomfaget. Dette skapte et mangfoldig og dynamisk miljø som ble svært vellykket. Fritidsklubben var et rusfritt samlingssted for ungdom. Ved mistanke om rusbruk fikk de ikke adgang, og det ble tatt en samtale på kontoret. Flere ulike grupper ble opprettet, blant annet en teatergruppe, kjøkkengruppe, ryddegruppe og jentegruppe. |
|
Fra rastløs til flott ungdom
Inga-Lill husker spesielt to historier fra tiden på Hallagerbakken: En dag hun syklet til klubben, så hun en gutt stå utenfor og gjøre hærverk. Da hun spurte hvorfor, fikk hun kun frekke bemerkninger tilbake. Hun fortalte ham at bygningen skulle bli en fritidsklubb og inviterte ham å komme den førstkommende fredagen kl. 18. Til hennes overraskelse dukket han faktisk opp – og ikke bare det, han ble etter hvert sjef for "Cola-baren" hvor ungdommen kjøpte brus. Han som verken hadde interesse for skole eller matematikk, begynte å føre regnskap og leverte etter hvert fine oversikter. Han utviklet seg til en flott og ansvarsfull ungdom. En annen gang kom en gjeng fra "Låven" til Hallagerbakken for å lage bråk. Da var det godt å ha den tidligere FN-soldaten som dørvakt. Han la den største bøllen i bakken, og gjengen kom aldri tilbake.
Gylne tider for fritidsklubben Fredagene var høydepunktet – disco, dans og spillkveld. Ungdommen sto i kø for å komme inn, pyntet og klare med 20 kroner i hånden. "Det var gode tider," forteller Inga-Lill. Hun ledet klubben frem til 1984, da hun gikk over i stillingen som kultursjef i bydelen. |
Inga-Lill Evang og Viggo Olsen. Foto utlånt av Rune Frisk Vinje
|
En forkjemper for fritidstilbud til ungdom
Inga-Lill har alltid vært engasjert i ungdomstilbud. På den tiden var fritidsklubber lovpålagt i både Sverige og Danmark, og hun jobbet for å få samme ordning i Norge. "Ungdom må ha et sted å være og noe å gjøre," understreker hun – et ønske hun fortsatt brenner for.
Inga-Lill har alltid vært engasjert i ungdomstilbud. På den tiden var fritidsklubber lovpålagt i både Sverige og Danmark, og hun jobbet for å få samme ordning i Norge. "Ungdom må ha et sted å være og noe å gjøre," understreker hun – et ønske hun fortsatt brenner for.
Så mye gøy på torsdager og fredager på Hallis! JoyLinn Hiew Rørvik
|
Var med å starte klubben
Viggo Olsen kom inn på Hallagerbakken allerede i 1981. Inga Lill og han planla driften av klubben mens bygget ble reist. Dette var et bygg som var tegnet for å være fritidsklubb. Klubben ble også, like etter starten, den mest populære klubben i Oslo. Han forteller: "Vi hadde gjester fra hele Oslo. De beste minnene mine er helheten med alle de fornøyde ungdommene som vanket der". "Pat Sharp, som var en veldig kjent DJ fra London på den tiden, hadde tilfeldigvis bekjente blant våre medlemmer, og de klarte å overtale ham til å være DJ for oss. Det ble helt vanvittig. Man kan kalle det absolutt stinn brakke, med kø på utsiden. Jeg vil tro at mange av våre medlemmer også satte pris på våre sommerturer til Kongshavn på kysten utenfor Stavern. Det var rift om å få være med de 3-4 sommerne vi var der." avslutter Viggo Olsen som jobbet på fritidsklubben frem til 1989. Velkomstkomiteen Søskenparet Sven-Gunnar Sørum og Christell Sørum Gabrielsen forteller: "Vi husker godt at vi var en liten velkomstkomité som fikk ta imot Pat Sharp i 1985. Han hadde med seg en mann som led av AIDS, og han snakket om hvordan det var å leve med sykdommen og de fordommene han møtte. Begge informerte oss om hva sykdommen innebar, og avkreftet mange feiloppfatninger som ble spredt i media og blant folk flest. Pat Sharp understreket blant annet at kroppskontakt ikke var farlig." Christell sier: "Jeg ga mannen en klem, og jeg husker at noen mente jeg var modig som gjorde det." |
Pat Sharp, Fjernsynsarkivet
|
"Det var også stort for oss å få høre om hvordan MTV gjennomførte programmene med Pat Sharp og Ronnie the Runner. Musikkvideoene var utrolig populære på den tiden. Høydepunktet var da Pat Sharp spilte musikk for oss – blant annet A-ha, som han likte godt, samt Spandau Ballet og Alison Moyet, som jeg fortsatt husker. For oss som var opptatt av musikk, var det også spennende å høre hvordan Pat Sharp jobbet med musikkovergangen mellom låtene. Vi møtte Pat Sharp på Fun Pub i Oslo (med 16-årsgrense) rett etter besøket på Hallis, fordi han på den tiden hadde en norsk kjæreste. De som var der, kom fra Ljan, Nordstrand, Toppåsen, Prinsdal og Holmlia."
Kabir Khan husker at Pat Sharp signerte bilder. Han forteller også om en kompis, Erik, som gjemte seg under en sofa for å få møte Pat Sharp alene, etter at alle de andre var sendt ut av diskoteket. Der fikk han en ekstra spesiell påskrift: "To Erik with love". Erik bekrefter historien.
Kabir Khan husker at Pat Sharp signerte bilder. Han forteller også om en kompis, Erik, som gjemte seg under en sofa for å få møte Pat Sharp alene, etter at alle de andre var sendt ut av diskoteket. Der fikk han en ekstra spesiell påskrift: "To Erik with love". Erik bekrefter historien.
Walkman ble delt ut som premier under Pat Sharps besøk på Hallis under dansekonkurransen. Unni Marie Vikan har tatt vare på dem. Foto: Marius Park Pedersen
Vegard Lønborg Jensen minnes godt da nyheten kom om at det skulle bli fritidsklubb. – Flere av oss stod på døra med én gang vi hørte om det, forteller han. Han mener å huske at de til og med var med og bar inn møblene.
Det ble etter hvert bygget to DJ-bokser – den siste med innebygd lysorgel og farget pleksiglass. Det skapte et voldsomt eierskap til klubben blant ungdommene, nettopp fordi de hadde vært med å bygge den opp.
– Om jeg ikke har drømt det, var det jeg som intervjuet Pat Sharp, sier han med et smil.
Klubben trakk til seg ungdom ikke bare fra nærområdet, men også fra andre kanter av byen. På fredagskveldene kunne det være forholdsvis lange køer for å komme inn.
Musikken som ble spilt på diskoteket, var av ypperste kvalitet – særlig med tanke på det som rørte seg ute i verden. Mange importerte 12-tommere og maxi-singler ble kjøpt inn på klubbens regning av den såkalte "discogruppa".
Det ble etter hvert bygget to DJ-bokser – den siste med innebygd lysorgel og farget pleksiglass. Det skapte et voldsomt eierskap til klubben blant ungdommene, nettopp fordi de hadde vært med å bygge den opp.
– Om jeg ikke har drømt det, var det jeg som intervjuet Pat Sharp, sier han med et smil.
Klubben trakk til seg ungdom ikke bare fra nærområdet, men også fra andre kanter av byen. På fredagskveldene kunne det være forholdsvis lange køer for å komme inn.
Musikken som ble spilt på diskoteket, var av ypperste kvalitet – særlig med tanke på det som rørte seg ute i verden. Mange importerte 12-tommere og maxi-singler ble kjøpt inn på klubbens regning av den såkalte "discogruppa".
Husker da Pat Sharp var på klubben. Jeg vanket der fra 1984-87. Thor-Arild Ødegaard
Samlet rundt billiardbordet: Fra venstre Stig Fauske, ukjent liten gutt, Vegard Jensen, Rune Vinje, ukjent jente, Trine Kristiansen og Cato Kvernes står bak. Foto utlånt av Rune Frisk Vinje
|
Rune Frisk Vinje – En drivkraft bak Hallis
– Det jeg husker aller best, er det dype vennskapet. Det ble som et andre hjem. Klubblederne var som våre foresatte, og vi ble lyttet til. Det var et samhold der, og muligheter til å snakke om det som var vanskelig. Vi ble holdt i ørene på en god måte, og det ble vennskap for livet. Rune Frisk Vinje var en av dem som var med helt fra starten av fritidsklubben Hallis på Holmlia. I 1982 satt han og noen venner utenfor butikken etter å nettopp ha flyttet til området, da klubbleder Viggo Olsen kom bort til dem og sa: – Nå må dere være med og hjelpe til! |
Runes medlemskort fra 1984/1985
|
|
De ble med og bar inn møbler og utstyr i mars/april 1982. Det ble starten på et sterkt engasjement. Rune var blant den opprinnelige kjernegjengen som tok på seg både drift og organisering av klubben. De representerte medlemmene, og var med på å bygge opp klubben sakte, men sikkert. Det ble en suksess: Hallis tiltrakk seg ungdom fra hele Oslo.
– Det ble et skikkelig diskotek, med discokule, lysorgler og det hele. Vi kalte det Studio 54, forteller Rune. Han var DJ i starten, sammen med blant andre Hasse Kristiansen, Vegard Jensen og Morten Sæther. Onsdager og fredager var høydepunktet – det var da diskoteket virkelig levde. Hasse skal ha mye av æren for arbeidet med DJ-gruppen. |
DJ Andrew var innleid og spilte på Hallis. Foto utlånt av Rune Frisk Vinje
|
Diskotekmiljøet på Hallis var tidlig ute med ny musikk, og gruppa reiste blant annet til Platekompaniet ved Grønland T-banestasjon for å kjøpe spesialimporterte maxisingler fra USA. En skuff ble dratt ut med "Special US Import" og de forhørte med hodetelefoner for så å ta dem med til Hallagerbakken. De spilte låter som The Message av "Grandmaster Flash and the furious five" før mange andre hadde hørt om den. Se musikkvideoen her
– Vi var veldig i forkant, og det ble faktisk ganske proft. Mye takket være hjelp fra folk som visste hva de drev med, som Dag Foosnæs og Atle Riung. Sistnevnte var DJ på Number 1 i Oslo og bidro til at Pat Sharp kom og spilte for oss. Det var stort – 79-bussen var full av folk fra Lambertseter og hele veien til Hallagerbakken.
– Vi var veldig i forkant, og det ble faktisk ganske proft. Mye takket være hjelp fra folk som visste hva de drev med, som Dag Foosnæs og Atle Riung. Sistnevnte var DJ på Number 1 i Oslo og bidro til at Pat Sharp kom og spilte for oss. Det var stort – 79-bussen var full av folk fra Lambertseter og hele veien til Hallagerbakken.
|
Engasjementet varte til Rune var rundt 18 år gammel, i 1985–86. I ettertid har han vært med på flere jubileumsfester for Hallis som ble startet av Richard Sjølie, Trine Kristiansen, Trude Rein og Rune Frisk Vinje: I 2002 kom rundt 75 tidligere medlemmer til en samling på Nordstrandshuset. I 2007 var de rundt 60, og på det siste møtet i 2012 kom 25 personer til Villa Lilleborg på Ormøya – fortsatt med samme entusiasme.
Klubblederne ble viktige voksenpersoner for oss – trygge støttespillere vi kunne komme til når ting var vanskelig. Det fantes en sterk følelse av fellesskap, og rom for å prate om det som gikk på tvers. Vi ble fulgt opp med omtanke, og mange av oss knyttet vennskap som har vart livet ut. Rune trekker spesielt frem Erik Telnes som en betydningsfull person: "Han var en flott fyr." Erik Telnes forteller: "Jeg hadde et svært godt forhold til de aller fleste ungdommene på klubben, og opplevde at jeg ble respektert for jobben jeg gjorde. Til noens irritasjon var jeg kanskje ikke alltid like regelstyrt, men jeg forsøkte å behandle alle så rettferdig som mulig. Jeg følte at jeg hadde den nødvendige autoriteten – men jeg ga også respekt tilbake. Jeg jobbet på Hallis fra høsten 1982 til våren 1988, og igjen fra høsten 1990 til våren 1991. Etter det jobbet jeg på fritidsklubben på Loftsrud frem til 1997. " |
Erik Telnes. Foto utlånt av Rune Frisk Vinje.
|
– Når man flyttet til Holmlia på den tiden, var det mange som kom fra Groruddalen, Oppsal, Lambertseter m.fl. og fikk større leiligheter her. Vi var mange i samme alder som fikk en ny start, og Hallis ble et felles samlingspunkt, avslutter Rune.
Tidligere medlemmer samlet bilder fra klubbens historie til jubileumsfestene. Kanskje du kjenner igjen noen – eller deg selv?
Det var tider ja! Tobias Løvstad-Sender
Unni Marie Vikan, foto: privat
|
"Den beste jobben jeg har hatt!"
Det sier Unni Marie Vikan, som jobbet på Hallagerbakken fritidsklubb i nesten ti år. I 1982 flyttet hun til Holmlia, og på en gåtur i nabolaget møtte hun en bekjent som allerede jobbet på Hallagerbakken fritidsklubb. På den tiden hadde hun en ett år gammel sønn, men fikk ikke barnehageplass. Som utdannet førskolelærer fikk hun muligheten til å begynne på fritidsklubben, og snart var hun i gang med noen kveldstimer i junioravdelingen. Det som startet som et par timer i uken, skulle utvikle seg til en av de beste opplevelsene i karrieren hennes. |
På denne tiden var Viggo Olsen leder for ungdomsavdelingen, mens Unni hadde ansvar for juniorene. Øverst sto klubblederen IngaLill Evang, en stor inspirasjon for både ansatte og barn. Under deres ledelse vokste klubben raskt i popularitet, og det var ofte lange køer for å komme inn. Unni elsket jobben og beskrev den som den beste hun noen gang hadde hatt. Junioravdelingen var fylt med lek og konkurranser, alltid med premier. Barna fikk rosa medlemskort til 50 kroner, og klubbens logo var – kanskje litt uventet – en høne.
I denne pionertiden følte barna at de virkelig var med på å bygge klubben – bokstavelig talt. De hjalp til med å montere IKEA-møbler og male lokalene i lyseblått og rosa. Det var deres klubb, og det merket man på engasjementet. Unni gledet seg hver dag til å gå på jobb. I 1984 ble hun leder for junioravdelingen, mens Viggo tok over som hovedleder. De siste tre årene før hun sluttet, hadde hun ansvar for hele driften. Klubben var et yrende fellesskap med et hav av aktiviteter: frisørgruppe, aerobic, trenergruppe og jentegruppe – selv om jentene ofte kranglet og aldri ble enige om noe. Det var kino, spillkvelder, reparasjon av klær, samt sminke- og dansegrupper. Hoveddagene var faste: torsdager for juniorene, fredager for ungdommene – og uansett hvilken dag det var, var stemningen på topp.
Klubben hadde også en matgruppe hvor medlemmene kunne kjøpe middag for fem kroner. Billiard og bordtennis var svært populært, og på dansefestene fantes det en spesiell tradisjon kalt "kostedansen" – hvis man ikke hadde en dansepartner, fikk man danse med en kost. Julen var alltid en stor begivenhet. På en juleavslutning hadde 60 barn meldt seg på. Den store discosalen var pyntet, og kylling med pommes frites sto på menyen. Da maten skulle serveres, viste det seg at pommes fritten var en frossen klump på fire kilo. Barna trommet med gafler og kniver på bordene og ropte etter mat: "Hvor er kyllingen?". Midt i kaoset snublet Viggo i juletreet, som deiset i gulvet. Unni laget gele med bringebærdrops som premie, men dropsene smeltet i gelen – dermed fikk ingen premie.
I denne pionertiden følte barna at de virkelig var med på å bygge klubben – bokstavelig talt. De hjalp til med å montere IKEA-møbler og male lokalene i lyseblått og rosa. Det var deres klubb, og det merket man på engasjementet. Unni gledet seg hver dag til å gå på jobb. I 1984 ble hun leder for junioravdelingen, mens Viggo tok over som hovedleder. De siste tre årene før hun sluttet, hadde hun ansvar for hele driften. Klubben var et yrende fellesskap med et hav av aktiviteter: frisørgruppe, aerobic, trenergruppe og jentegruppe – selv om jentene ofte kranglet og aldri ble enige om noe. Det var kino, spillkvelder, reparasjon av klær, samt sminke- og dansegrupper. Hoveddagene var faste: torsdager for juniorene, fredager for ungdommene – og uansett hvilken dag det var, var stemningen på topp.
Klubben hadde også en matgruppe hvor medlemmene kunne kjøpe middag for fem kroner. Billiard og bordtennis var svært populært, og på dansefestene fantes det en spesiell tradisjon kalt "kostedansen" – hvis man ikke hadde en dansepartner, fikk man danse med en kost. Julen var alltid en stor begivenhet. På en juleavslutning hadde 60 barn meldt seg på. Den store discosalen var pyntet, og kylling med pommes frites sto på menyen. Da maten skulle serveres, viste det seg at pommes fritten var en frossen klump på fire kilo. Barna trommet med gafler og kniver på bordene og ropte etter mat: "Hvor er kyllingen?". Midt i kaoset snublet Viggo i juletreet, som deiset i gulvet. Unni laget gele med bringebærdrops som premie, men dropsene smeltet i gelen – dermed fikk ingen premie.
I Holmlia-Nytt nr. 4-1983 kan vi se hvordan tilbudet så ut høsten 1983:
|
I 1985 fikk de sin første datamaskin, en enorm koloss som Viggo var svært stolt av. "Nå har vi fått datamaskin!" sa han entusiastisk. Unni var mer skeptisk: "Hva skal vi med den da?" Viggo svarte at de kunne skrive ut medlemslister. Unni spurte igjen: Hva skal vi med det da? Viggo fortsatte: "Om noen år vil vi kunne snakke med hele verden via noe som het internett". Unni lo og sa at det trodde hun ikke noe på. Klubben ga ungdommene mulighet til å engasjere seg i ulike interessegrupper og ta lederroller. De arrangerte karneval, og en gang kledde Viggo seg ut som dame i rosa blondekjole – akkurat da kom ungdomskontoret på besøk, og han måtte hilse på dem i kostymet sitt. Stemningen var ofte lett og humoristisk. De lo mye, danset mye og følte at de fikk gjenoppleve sin ungdom.
|
|
Klubben hadde også en teatergruppe som satte opp forestillinger, blant annet "Klovnen som ikke kunne le", med manus av IngaLill Evang. De lagde sine egne kostymer, og oppsetningen ble svært vellykket. Klubben arrangerte også moteshow med klær lånt fra H&M på Karl Johan, og klubbmedlemmene fikk kjøpe klærne med 25 % rabatt.
Da Unni sluttet, fortsatte hun som leder på SFO ved Toppåsen skole, og senere jobbet hun 20 år ved Rosenholm skole og den norske skolen i Alicante, Rojales som spesialpedagog og sosiallærer. Alle disse var supre arbeidsplasser. Når hun ser tilbake på tiden ved Hallagerbakken, savner hun spesielt leken, konkurransene, samtalene med barna og musikken. Foreldrene var takknemlige for tilbudet, og klubben ble flere ganger truet med nedleggelse, men de klarte å kjempe imot i mange år.
Mange gode minner sitter igjen fra denne tiden, og Unni ser tilbake på den som en veldig koselig tid. Klubben har også hatt flere kjente medlemmer, blant annet Kjetil André Aamodt, Ina Wroldsen, Susann Goksør og Shabana Rehman.
Da Unni sluttet, fortsatte hun som leder på SFO ved Toppåsen skole, og senere jobbet hun 20 år ved Rosenholm skole og den norske skolen i Alicante, Rojales som spesialpedagog og sosiallærer. Alle disse var supre arbeidsplasser. Når hun ser tilbake på tiden ved Hallagerbakken, savner hun spesielt leken, konkurransene, samtalene med barna og musikken. Foreldrene var takknemlige for tilbudet, og klubben ble flere ganger truet med nedleggelse, men de klarte å kjempe imot i mange år.
Mange gode minner sitter igjen fra denne tiden, og Unni ser tilbake på den som en veldig koselig tid. Klubben har også hatt flere kjente medlemmer, blant annet Kjetil André Aamodt, Ina Wroldsen, Susann Goksør og Shabana Rehman.
Har mange gode minner derfra❤️. Vanket der fra 1982-1988 ca. Pia Regine Østby Johannesen
Flere høydepunkter fra Hallagerbakken fritidsklubb – fortalt av Erik Telnes
Hallagerbakken fritidsklubb rommet langt mer enn biljard, musikk og fredagskvelder. På 1980-tallet var kreativiteten stor – og ungdommene tok initiativ til alt fra friluftsturer og radioproduksjon til breakdance og seniorkvelder.
– Vi hadde faktisk en egen radiogruppe en periode, rundt 1983–84, tror jeg det var, forteller Erik Telnes, en av de mest engasjerte og sentrale medarbeiderne ved Hallagerbakken fritidsklubb på 80-tallet. – Ett av innslagene handlet om HIV og AIDS, som var et aktuelt og ganske alvorlig tema den gangen. Vi fikk faktisk intervjuet overlege Stig Frøland i Oslo Helseråd – det var stort, sier han.
Radiogruppa gikk også ambisiøst til verks da de forsøkte å få selveste kong Olav i tale. – Vi prøvde å få til et intervju med ham om 17. mai. Vi fikk et veldig hyggelig brev tilbake fra Slottet om at kongen dessverre ikke hadde anledning akkurat da. Det må ha vært i forkant av nasjonaldagen i enten 1983 eller 1984, minnes Telnes med et smil.
Klubben var også lydhør for ungdommenes egne ønsker. Da flere av de eldste medlemmene syntes fredagskveldene ble litt for kaotiske – «for mange unger» som de sa – ble det opprettet en egen seniorklubb for 16–18-åringene. Den ble holdt torsdager etter juniorklubben, trolig i 1985–86. Friluftsliv sto også på programmet, særlig mot slutten av Telnes' tid på klubben. – Vi hadde en friluftsgruppe som dro på teltturer, fisketurer og noen hytteturer. Det var de eldste ungdommene som var med, en 10–12 stykker. Og den fisken vi fikk – den lagde vi mat av på klubben. Han legger til: – Vi prøvde oss blant annet på gjeddekaker. Uansett hvor mye fløte og baconfett vi tilsatte, smakte de fortsatt tørt.
Et annet høydepunkt fra denne tiden var da breakdance-bølgen traff ungdomsmiljøene i Oslo. Flere av guttene i discogruppa kastet seg over den nye dansestilen og startet sin egen gruppe – Fiasko Breakers. – De var selvlærte og ganske dedikerte. Så vidt jeg husker, deltok de også i Oslomesterskapet i breakdance en gang på midten av 80-tallet, forteller Telnes.
Hallagerbakken fritidsklubb rommet langt mer enn biljard, musikk og fredagskvelder. På 1980-tallet var kreativiteten stor – og ungdommene tok initiativ til alt fra friluftsturer og radioproduksjon til breakdance og seniorkvelder.
– Vi hadde faktisk en egen radiogruppe en periode, rundt 1983–84, tror jeg det var, forteller Erik Telnes, en av de mest engasjerte og sentrale medarbeiderne ved Hallagerbakken fritidsklubb på 80-tallet. – Ett av innslagene handlet om HIV og AIDS, som var et aktuelt og ganske alvorlig tema den gangen. Vi fikk faktisk intervjuet overlege Stig Frøland i Oslo Helseråd – det var stort, sier han.
Radiogruppa gikk også ambisiøst til verks da de forsøkte å få selveste kong Olav i tale. – Vi prøvde å få til et intervju med ham om 17. mai. Vi fikk et veldig hyggelig brev tilbake fra Slottet om at kongen dessverre ikke hadde anledning akkurat da. Det må ha vært i forkant av nasjonaldagen i enten 1983 eller 1984, minnes Telnes med et smil.
Klubben var også lydhør for ungdommenes egne ønsker. Da flere av de eldste medlemmene syntes fredagskveldene ble litt for kaotiske – «for mange unger» som de sa – ble det opprettet en egen seniorklubb for 16–18-åringene. Den ble holdt torsdager etter juniorklubben, trolig i 1985–86. Friluftsliv sto også på programmet, særlig mot slutten av Telnes' tid på klubben. – Vi hadde en friluftsgruppe som dro på teltturer, fisketurer og noen hytteturer. Det var de eldste ungdommene som var med, en 10–12 stykker. Og den fisken vi fikk – den lagde vi mat av på klubben. Han legger til: – Vi prøvde oss blant annet på gjeddekaker. Uansett hvor mye fløte og baconfett vi tilsatte, smakte de fortsatt tørt.
Et annet høydepunkt fra denne tiden var da breakdance-bølgen traff ungdomsmiljøene i Oslo. Flere av guttene i discogruppa kastet seg over den nye dansestilen og startet sin egen gruppe – Fiasko Breakers. – De var selvlærte og ganske dedikerte. Så vidt jeg husker, deltok de også i Oslomesterskapet i breakdance en gang på midten av 80-tallet, forteller Telnes.
Faksimile Aftenposten 13. august 1983
Anders Evang kvalifiserte seg til finalen i Oslo Grand Prix for Ola-biler. - Ola-biler er spennende, forteller han til Aftenposten. Det er kjempemoro å snekre. Jeg vil bli snekker, jeg. Tidligere har jeg laget både fuglekasse, kjelke og benker sier Anders.
Bilen har han bygget hjemme, men medlemmene av Hallagerbakken fritidsklubb hjelper gjerne til med bilbygging. Det skulle arrangeres flere løp, noe som ga flere muligheter til å kvalifisere seg til den store finalen på St. Hanshaugen. Én viktig ting var alle enige om: Bilen måtte ha bremser!
Bilen har han bygget hjemme, men medlemmene av Hallagerbakken fritidsklubb hjelper gjerne til med bilbygging. Det skulle arrangeres flere løp, noe som ga flere muligheter til å kvalifisere seg til den store finalen på St. Hanshaugen. Én viktig ting var alle enige om: Bilen måtte ha bremser!
|
|
Prosjektet "Alternativ Snacks" handlet om å bevisstgjøre ungdom om at sunn mat ikke bare var bra for helsen – den kunne også smake godt! Initiativet kom fra ildsjeler i Oslo krets av Norges Husmorforbund, som lenge hadde sett med bekymring hvor ofte «cola og chips» ble en del av hverdagskosten i mange ungdomsmiljøer. Prosjektet fikk bred omtale i avisene Vårt Land og Aftenposten i 1984.
Gjennom prosjektet arrangerte klubben kurs i å lage sunnere snacks med mindre fett og sukker, men mer fiber. I løpet av tre åpne klubbkvelder ble det produsert store mengder smaksprøver – fra grove Hawaiiburgere til smakfull Norzoladip. Responsen var overveldende, og hver kurskveld samlet mellom 100 og 160 ungdommer i Hallagerbakken fritidsklubb.
Journalisten fra avisen Vårt Land avsluttet med å trekke frem budskapet "Milk is a better drink!", som sto med store bokstaver i det speilkledde diskoteklokalet i klubben. Der sto Birgitte Vilberg (14) og Hanne Syverstad (15) og nøt hvert sitt glass med nylaget milkshake.
Gjennom prosjektet arrangerte klubben kurs i å lage sunnere snacks med mindre fett og sukker, men mer fiber. I løpet av tre åpne klubbkvelder ble det produsert store mengder smaksprøver – fra grove Hawaiiburgere til smakfull Norzoladip. Responsen var overveldende, og hver kurskveld samlet mellom 100 og 160 ungdommer i Hallagerbakken fritidsklubb.
Journalisten fra avisen Vårt Land avsluttet med å trekke frem budskapet "Milk is a better drink!", som sto med store bokstaver i det speilkledde diskoteklokalet i klubben. Der sto Birgitte Vilberg (14) og Hanne Syverstad (15) og nøt hvert sitt glass med nylaget milkshake.
Tider det ! Tone Helen Bern Pedersen
Høsten 1983 besøkte en reporter fra Holmlia-Nytt Lørdagskaféen på Hallis. Her får du reportasjen som gir et innblikk i hvordan opplevelsen var den gangen:
Førskole
Hallagerbakken skole var den første skolen på Holmlia og den eneste barneskolen frem til Rosenholm åpnet i 1984, Toppåsen i 1988 og Lusetjern i 1995. Det ble startet førskole i fritidsklubbens lokaler.
Hallagerbakken skole var den første skolen på Holmlia og den eneste barneskolen frem til Rosenholm åpnet i 1984, Toppåsen i 1988 og Lusetjern i 1995. Det ble startet førskole i fritidsklubbens lokaler.
Holmlia-Nytt nr. 8-1982
Cecilie i førskolealder. Foto privat
|
Cecilie Løvik-Sveen deler gjerne hyggelige minner:
– Jeg har mange gode minner! Ostesmørbrødene laget i vaffeljernet var det beste, og hiphop-dansekonkurransene samt all dansingen i discosalen var store høydepunkter. Det ble også arrangert juletrefester, og jeg husker spesielt Luciatoget vi gikk da jeg gikk på førskolen i 1986–87. Ellers spilte vi mye pingpong og biljard – og brukte nok også litt tid på å beundre dem som gikk noen klasser over oss. Da vi gikk på ungdomsskolen, spesielt i 1994–95, var vi der mye. |
Fredrik Kiøsterud med "Gutta boys Northbeach blues band" spilte på Hallis! Alle medlemmene i bandet kommer fra Nordstrand og Prinsdal. Selv om bandet var et kortvarig prosjekt, ble det konserter i tidsperioden 1986-1988 med høy stemning og mye energi. Foto utlånt av Ellen Cathrine Kiøsterud
|
Ungdommen bygget egen skateboard-ramp
I løpet av fire hektiske sommeruker i 1989 reiste det seg et litt merkelig byggverk utenfor Hallagerbakken fritidsklubb – for de uinnvidde. Bygget ble kalt en mini-ramp, ifølge fagspråket. En gjeng på sju ungdommer utgjorde kjernen i Hallagerbakken Skateboard Klubb, som hadde ansvaret for byggingen. Midlene til prosjektet skaffet gruppen selv, med delvis støtte fra fritidsklubben. Klubbleder Viggo Olsen fortalte Nordstrand Østre Aker Blad at det var viktig at mini-rampen ble bygget på klubbens eget område, slik at de voksne lederne kunne påvirke ungdommene til å bruke sikkerhetsutstyr. Dette skulle bli en klar regel for å få lov til å bruke mini-rampen. På den måten ville skating skje på et trygt sted, i stedet for på gater, fortau og gangveier. |
Videre hadde prosjektet en positiv effekt, da det førte ungdom i ulike aldre til aktivitet og ga dem muligheten til å lære en ferdighet som krevde både konsentrasjon og mot.
– Vi bygget om banen tre ganger, men nå har den blitt perfekt, fortalte Holmliaungdommen til Arbeiderbladet høsten 1989.
– Vi bygget om banen tre ganger, men nå har den blitt perfekt, fortalte Holmliaungdommen til Arbeiderbladet høsten 1989.
Bilde nederst til venstre: Morten, Espen, Jonathan, Tom, Geir og Lars.
|
Høytidelig åpning av skateboardrampen: Waseem Aslam og Jonathan Pedersen stod for snorklipping, mens cideren sprutet til stor jubel fra de fremmøtte.
Waseem Aslam forteller at det var litt av en opplevelse å bygge skateboardrampen. Først satte de den sammen – opp ned. Da de prøvde å skate for første gang, gikk det ikke særlig bra. Alle som hadde hjulpet til, var slitne og sultne, så de dro hjem. Dermed var det opp til Waseem alene, på en solfylt og varm dag, å demontere alle skruene og plankene, snu rampen og sette den sammen igjen. Det tok hele dagen. Men da kvelden kom, var alle tilbake – og de hadde en fantastisk skateboardrampe. – Masse gode minner med gode venner, sier Waseem. – Den rampen holdt oss sammen. Vi bare hang der hele tiden. I årene som fulgte ble Waseem Aslam medeier i Barry Q skatepark på Økern. |
Jonathan og Waseem åpnet mini-rampen. Faksimile NOØB, 6. september 1989.
|
Morsom historie:
Vi var tre ledere som satt og diskuterte neste lønningsdato da en av klubbens medlemmer tilfeldigvis overhørte oss. Plutselig utbrøt hun forbauset: "Hæ? Får dere lønn for å være her?" Hun hadde tydeligvis oppfattet hvor moro vi hadde det på jobb! (Jeg må tilføye at vi tok arbeidet vårt, også de vanskelige utfordringene, på største alvor.)
Bente Nilsen
Verdens beste fritidsklubb! Vera Trovik Fløgstad
|
Siri Thurmann-Moes historie fra fritidsklubben Hallis – et trygt fristed gjennom oppveksten
Siri begynte på etter skoletilbudet på fritidsklubben "Hallis" da hun var 8–9 år gammel, i skoleåret 1985/86. Hun husker det som både spennende og litt skummelt i starten – et nytt sted med nye mennesker – men også som et trygt og godt fristed. Hallis ble raskt et andre hjem, og hun var der helt til hun fylte 18. Gjennom hele ungdomsskolen og videregående holdt vennegjengen sammen på klubben. De spilte biljard – det skeive biljardbordet ble en del av sjarmen, og alle lærte seg å spille med skjevheten som en naturlig del av spillet. Hun ble etter hvert ganske god i biljard. "Jeg husker at når jeg spilte andre steder, gikk det ikke like bra – for der var biljardbordet i vater," ler hun. |
Det fantes også sminkegrupper hvor de kreppet håret med kreppetang, formingsgrupper hvor de laget gipsfigurer, malte klovneansikter og tørket planter. Bordtennis var en stor favoritt – intens og morsom.
I enden av gangen lå det beryktede røykerommet, med 13-års aldersgrense. Det føltes både spennende og litt skummelt – der hang de eldste ungdommene. I discorommet satt man og så på de som danset. Og kanskje turte man å danse litt selv også etter hvert.
I baren fikk man kjøpt små poser med potetgull, eller "Loffel" – en toast laget i vaffeljern – en klassiker som de fleste spiste ofte. Siri hang mye på Hallis, og etter hvert begynte hun også å gå på juniorkveldene. Lederne på klubben satte sitt preg: Erik Telnes, Anne Rognerud, Narpinder Singh, Viggo Olsen og Unni Vikan – og ikke minst Espen, som alle likte så godt. Siri ble også med i teatergruppa, og en gang dro de på tur til Halden, hvor de overnattet på en annen fritidsklubb. De arrangerte til og med et moteshow hjemme på Hallis – en opplevelse som satte spor.
Unni Marie Vikan husker Siri veldig godt og forteller: "Det var tider. Siri gikk i teatergruppa mi også. Vi var på teatertur med gruppa flere dager i Halden, under en teaterfestival der. Det var i 89."
I enden av gangen lå det beryktede røykerommet, med 13-års aldersgrense. Det føltes både spennende og litt skummelt – der hang de eldste ungdommene. I discorommet satt man og så på de som danset. Og kanskje turte man å danse litt selv også etter hvert.
I baren fikk man kjøpt små poser med potetgull, eller "Loffel" – en toast laget i vaffeljern – en klassiker som de fleste spiste ofte. Siri hang mye på Hallis, og etter hvert begynte hun også å gå på juniorkveldene. Lederne på klubben satte sitt preg: Erik Telnes, Anne Rognerud, Narpinder Singh, Viggo Olsen og Unni Vikan – og ikke minst Espen, som alle likte så godt. Siri ble også med i teatergruppa, og en gang dro de på tur til Halden, hvor de overnattet på en annen fritidsklubb. De arrangerte til og med et moteshow hjemme på Hallis – en opplevelse som satte spor.
Unni Marie Vikan husker Siri veldig godt og forteller: "Det var tider. Siri gikk i teatergruppa mi også. Vi var på teatertur med gruppa flere dager i Halden, under en teaterfestival der. Det var i 89."
Medlemskort fra 1993 og 1994, stemplet med høne-logoen.
|
En av de mest minneverdige turene gikk til Valdres på 1990-tallet. Siri var rundt 14 år, og sammen med Espen og andre ungdommer dro de på klubbens egen hyttetur. Det ble arrangert musikkquiz og mye annet gøy.
Blant de som pleide å være på klubben, var også en ung Nora Noor. Siri husker hvordan de tente bål på betongen ved skateboardrampen – noe som førte til klager fra naboene. Likevel er det de gode minner som dukker opp når hun tenker tilbake. |
Baksiden av medlemskortet
|
Hallis var en viktig del av livet hennes – et sted med trygge voksne, rom for kreativ utfoldelse og fellesskap. Klubben ga så mye mer enn bare aktiviteter; den ga tilhørighet, trygghet og utvikling. Siri er overbevist om at klubben har spart samfunnet for store summer – nettopp fordi den ga ungdom et sunt, godt miljø å vokse i.
Hun avsluttet sin tid på Hallis i 1995/96 – men minnene lever videre.
Hun avsluttet sin tid på Hallis i 1995/96 – men minnene lever videre.
|
Line Kristines minner fra "Hallis"
Jeg ble født i 1982 og vokste opp på Hallagerbakken, rett ved Hallagerbakken skole. Jeg husker godt første gang jeg fikk lov til å være på fritidsklubben, rundt 1993, da jeg gikk i 4. klasse. Det var spennende å være gammel nok til å delta i «etter skoletid»-tilbudet. På fritidsklubben spilte vi biljard og spiste toast. Den store «discoen» var mye brukt i helgene, men på ettermiddagene var det ganske rolig der. Jeg husker at de voksne som jobbet der var veldig snille og hjelpsomme, spesielt Anne, som var sjefen. Hun var flink til å få oss til å føle oss velkomne. Etter hvert begynte vi å gå på fritidsklubben jevnlig, spesielt på tirsdager, torsdager og fredager. Klubbkveldene ble samlingspunktet vårt. Jeg gikk sammen med vennene mine som Marit, Silje, Else, Vera, Ann Helen, Maria, Anijade, og Stine. |
Line Kristine sitter i midten, foto: Avisen Vår
|
|
Det var alltid spennende fordi mange var eldre enn oss. For å komme inn måtte vi betale ti eller tjue kroner, og medlemskortet, som var rødt med et bilde av en høne, ga oss tilgang. Jeg husker at jeg brukte papilotter for å få krøller før klubbkveldene – det var en stor greie på den tiden. Jeg hadde på meg slengbukser og en rødrutete skjorte og følte meg virkelig kul.
På kveldene var det disco, og stemningen ble skapt av lyskastere og den roterende discokulen. Etter hvert fikk de hengt opp sølvgardiner, som vi syntes var skikkelig kult. Det var en periode der «Space Man»-låten spilte på MTV, og mange hadde på seg metalliske klær. Vi jentene danset foran speilene på veggen, og selv om det var spennende, føltes det også litt skummelt når de eldre var til stede. Noen ganger arrangerte klubben dansekonkurranser, og det var alltid gøy. Jeg husker spesielt Hussein som vant en gang. |
Fire ungdomsklubber i bydelen byttet på å samle ungdommen til diskotek på lørdagene. Aftenposten 6.oktober 1992
|
Det var også par-dans på slutten av kvelden, og jeg husker at vi danset med guttene i klassen – det var både spennende og morsomt.
Jeg husker godt kioskene hvor vi kunne kjøpe godteri og brus. Det var også mange som fikk jobbe der, og jeg fikk min første jobb i kiosken. Det var gøy, men også litt skummelt når de eldre kom for å handle.
De første årene var det et røykerom på Hallis, hvor de kule, eldre ungdommene pleide å henge. Vi andre stod utenfor og røyka, noe som var ganske vanlig på den tiden. Vi pleide å spørre folk utenfor FM-butikken (nå Joker) om de kunne kjøpe røyk for oss.
Om sommeren satt vi ute på benkene og så på guttene som spilte basketball. Det var alltid liv rundt klubben, og det var et samlingspunkt for oss. Vi tilbrakte mye tid på Hallis, og det var et sted hvor vi lærte nye ferdigheter og fikk nye minner.
Jeg husker også spesielt første gang jeg hørte om Valentinsdagen, da vi fikk lage hjertekort for å gi til venner eller den vi var forelsket i. Klubben arrangerte også en 8-8 fest, hvor vi var på klubben hele natta – det var utrolig gøy.
Hallis var et viktig samlingspunkt for meg og vennene mine gjennom hele barne- og ungdomsskoletiden.
Line Kristine Lunder
Jeg husker godt kioskene hvor vi kunne kjøpe godteri og brus. Det var også mange som fikk jobbe der, og jeg fikk min første jobb i kiosken. Det var gøy, men også litt skummelt når de eldre kom for å handle.
De første årene var det et røykerom på Hallis, hvor de kule, eldre ungdommene pleide å henge. Vi andre stod utenfor og røyka, noe som var ganske vanlig på den tiden. Vi pleide å spørre folk utenfor FM-butikken (nå Joker) om de kunne kjøpe røyk for oss.
Om sommeren satt vi ute på benkene og så på guttene som spilte basketball. Det var alltid liv rundt klubben, og det var et samlingspunkt for oss. Vi tilbrakte mye tid på Hallis, og det var et sted hvor vi lærte nye ferdigheter og fikk nye minner.
Jeg husker også spesielt første gang jeg hørte om Valentinsdagen, da vi fikk lage hjertekort for å gi til venner eller den vi var forelsket i. Klubben arrangerte også en 8-8 fest, hvor vi var på klubben hele natta – det var utrolig gøy.
Hallis var et viktig samlingspunkt for meg og vennene mine gjennom hele barne- og ungdomsskoletiden.
Line Kristine Lunder
8-8 fester på Hallis! Priscila Letelier-Eriksen
Faksimile Vårt Land 1. juni 1996
Da Hallagerbakken fritidsklubb ble en del av språkforskningen
Stine Cecilie Aasheim tok hovedfagsoppgaven med tema den nye slangtrenden: Kebabnorsk. Spalten "Glaboid" i avisen Vårt Land var kjent for sin humoristiske og satiriske stil, hvor den ofte presenterte morsomme, uformelle og kritiske kommentarer om aktuelle temaer. Spalten hadde en leken og underholdende tone, og i en av utgavene tok den med Stine til Hallagerbakken fritidsklubb på Holmlia, sommeren 1996.
Ungdommene på Hallagerbakken fritidsklubb kastet seg nysgjerrig over hovedfagsoppgaven til Stine Cecilie Aasheim, som omhandlet de 320 kebab-ordene som ofte ble brukt i ungdomsmiljøet. De studerte ordene med stor interesse, og hele gjengen kom med sine egne kommentarer og innspill.
Glaboid spurte Stine om norsken blir ødelagt når vi begynner å legge inn arabiske ord i det norske språket? Hun svarte - Nei, jeg synes det krydrer språket. Vi har allerede en rekke arabiske ord i språket. Madrass og sofa for eksempel. Språket forandrer seg helt tiden, og vi låner ord fra andre. Da kristendommen kom til landet for tusen år siden, fikk vi greske låneord som kirke og prest. Noe senere fikk vi tusenvis av ord fra tysk, ord som angå, betale og skjønnhet. I vår tid bombarderes vi først og fremst med engelske ord gjennom massemedia. Fra Sverige siver det også inn mange ord gjennom norske tv-skjermer. Hvem kjenner ikke svenske slangord som kjendis, frekkis, kuult eller kondis?
Når vi kontakter Stine igjen i mars 2025, forteller hun at hovedfagsoppgaven ikke ville vært like interessant uten Hallagerbakken og de flotte ungdommene der. Oppgaven fikk god karakter, og hun ble invitert til en nordisk konferanse om språkmøter. Den fikk også mye medieoppmerksomhet og bidro til oversettelsen av Ett öga rödt til norsk samt Østbyes Kebabnorsk ordbok.
Stine Cecilie Aasheim tok hovedfagsoppgaven med tema den nye slangtrenden: Kebabnorsk. Spalten "Glaboid" i avisen Vårt Land var kjent for sin humoristiske og satiriske stil, hvor den ofte presenterte morsomme, uformelle og kritiske kommentarer om aktuelle temaer. Spalten hadde en leken og underholdende tone, og i en av utgavene tok den med Stine til Hallagerbakken fritidsklubb på Holmlia, sommeren 1996.
Ungdommene på Hallagerbakken fritidsklubb kastet seg nysgjerrig over hovedfagsoppgaven til Stine Cecilie Aasheim, som omhandlet de 320 kebab-ordene som ofte ble brukt i ungdomsmiljøet. De studerte ordene med stor interesse, og hele gjengen kom med sine egne kommentarer og innspill.
Glaboid spurte Stine om norsken blir ødelagt når vi begynner å legge inn arabiske ord i det norske språket? Hun svarte - Nei, jeg synes det krydrer språket. Vi har allerede en rekke arabiske ord i språket. Madrass og sofa for eksempel. Språket forandrer seg helt tiden, og vi låner ord fra andre. Da kristendommen kom til landet for tusen år siden, fikk vi greske låneord som kirke og prest. Noe senere fikk vi tusenvis av ord fra tysk, ord som angå, betale og skjønnhet. I vår tid bombarderes vi først og fremst med engelske ord gjennom massemedia. Fra Sverige siver det også inn mange ord gjennom norske tv-skjermer. Hvem kjenner ikke svenske slangord som kjendis, frekkis, kuult eller kondis?
Når vi kontakter Stine igjen i mars 2025, forteller hun at hovedfagsoppgaven ikke ville vært like interessant uten Hallagerbakken og de flotte ungdommene der. Oppgaven fikk god karakter, og hun ble invitert til en nordisk konferanse om språkmøter. Den fikk også mye medieoppmerksomhet og bidro til oversettelsen av Ett öga rödt til norsk samt Østbyes Kebabnorsk ordbok.
Et lite utdrag fra ordlisten, anno 1996
Hang mye der en periode. Kule minner derfra. Ridwan Aouragh
Mørkerom, musikk og minner for livet
Magnus Nilsen hadde tilknytning til fritidsklubben under hele ungdomstiden og ble etter hvert en sentral person i klubben. "Vi hadde eget mørkerom, som lå mellom TV-stua og lageret. Her fremkalte jeg bildene jeg hadde tatt", forteller Magnus.
Magnus Nilsen hadde tilknytning til fritidsklubben under hele ungdomstiden og ble etter hvert en sentral person i klubben. "Vi hadde eget mørkerom, som lå mellom TV-stua og lageret. Her fremkalte jeg bildene jeg hadde tatt", forteller Magnus.
|
Han arrangerte også St. Hans-feiring "Beach party" på Hvervenbukta både i 1998 og 1999. Han forklarer: "Vi ungdommene samarbeidet på tvers av klubbene og lånte plater og utstyr for å få gjennomført arrangementet. Bydelen stilte med scene og PA-anlegg, samt en tekniker som vi kunne benytte etter at familiearrangementet var avsluttet. Stemningen var magisk da Norge slo Brasil 2-1 i 1998."
Her er promoen vi lagde: Onsdag 23. Juni braker det løs igjen, Beach-Party med fullt trøkk på alle høyttalerne og tre dj’s som står og tripper etter å få hele bydelens befolkning til å danse fra 23.00 til 02.00 på hvervenbukta på selveste sankthansaften. I fjor var det cirka 1200 mennesker i alderen 13-40 år tilstede. |
|
Beach Party plakat
|
Årets Dj’s er Dj Gotcha, Dj: Maggy og Dj T-Kid som alle tre er klare til å gjøre årets utendørs party større enn noensinne, og med musikk typene Techno, Rap, House og Club burde vi dekke det meste av hva et friskt publikum forventer!!!
Beachpartyet er en del av den årlige kulturfestivalen og arrangeres i samarbeide mellom de tidligere nevnte dj’ene og kulturkontoret i bydel 9. Vi håper å se både kjente og ukjente fjes samlet på hvervenbukta også i år! |
Magnus forteller videre: På Hallis, på midten av 90-tallet, var det en krevende kamp om midler. I begynnelsen spilte vi musikk fra plater og platespillere fra 80-tallet. Lysene i discoteket stammer fra 1982 og krevde ukentlig vedlikehold for å fungere. Etter hvert fikk vi tak i en dobbel CD-spiller og noen CD-er som ble kjøpt inn av en av lederne. Jeg ble skuffet da vi fikk Stings Fields of Gold album (selv om det er et av mine favorittalbum i dag). Det var bare ikke det rette å spille på et diskotek.
|
DJ gruppe på Hallis, foto: Nordlands framtid
|
Jaaa kjære gode hallis! Sofia Jaan
Hallagerbakken fritidsklubb var en viktig del av nærmiljøet på Holmlia helt siden de åpnet dørene i 1982. De ble omtalt i Holmlia-Nytt og senere i Avisen Vår, som var bladet med lokalt stoff fra Holmlia.
Avisen Vår 1998
Det var fin tid. Rune Åsgård
Hallagerbakken fritidsklubb feiret 20 år i 2002, men fikk dessverre ikke mange flere år. Allerede i 2003 var det bestemt at klubben skulle nedlegges, til stor skuffelse for både ungdommene som hadde tilbrakt sin ungdomstid der og de frivillige som hadde arbeidet utallige timer for å skape et trygt og sosialt samlingspunkt.
|
|
Kjetil Lønborg Jensen skrev "sørgebrev", et innlegg til Avisen Vår, som beskriver hvordan han følte det den gang. Her er et lite utdrag:
Hallis – en uforglemmelig del av ungdomstiden
Hallis ga meg en fantastisk ungdomstid på Holmlia! Det var et fast møtested for vennegjengen – enten vi spilte biljard, skatet utenfor eller bare hang sammen. Jeg ble kjent med mange kule folk på tvers av klasser og trinn.
Gjennom Villmark- og turgruppa fikk jeg øynene opp for friluftsliv, natur og fiske. Det var en kjempegjeng, og vi hadde det utrolig moro! Jeg var også med i fotogruppa, hvor jeg lærte om fotografering og mørkeromsarbeid. Deltakelsen i klubbrådet ga meg innsikt i hvordan møter fungerer.
Mange, inkludert meg selv, fikk verdifulle erfaringer på Hallis – ting skolen ikke kunne tilby. Lærdommen derfra har hatt stor betydning for mine senere veivalg. I tillegg var jeg engasjert i Holmlia musikkverksted i over ti år, et unikt øvingstilbud for unge musikere i bydelen.
Les mer i faksimilen fra Avisen Vår (2003), tilgjengelig for nedlasting!
Hallis – en uforglemmelig del av ungdomstiden
Hallis ga meg en fantastisk ungdomstid på Holmlia! Det var et fast møtested for vennegjengen – enten vi spilte biljard, skatet utenfor eller bare hang sammen. Jeg ble kjent med mange kule folk på tvers av klasser og trinn.
Gjennom Villmark- og turgruppa fikk jeg øynene opp for friluftsliv, natur og fiske. Det var en kjempegjeng, og vi hadde det utrolig moro! Jeg var også med i fotogruppa, hvor jeg lærte om fotografering og mørkeromsarbeid. Deltakelsen i klubbrådet ga meg innsikt i hvordan møter fungerer.
Mange, inkludert meg selv, fikk verdifulle erfaringer på Hallis – ting skolen ikke kunne tilby. Lærdommen derfra har hatt stor betydning for mine senere veivalg. I tillegg var jeg engasjert i Holmlia musikkverksted i over ti år, et unikt øvingstilbud for unge musikere i bydelen.
Les mer i faksimilen fra Avisen Vår (2003), tilgjengelig for nedlasting!
| 2003_mitt_liv_på_hallis.jpg |
Jeg var vel der 1-2 ganger i uken fra 1989-1993. Var med i Villmarksgruppa som hadde flere turer i året. Leif Andresen Lier
Hallis var konge! Bjørn Kenneth Muggerud
Jonas Hardal, klubbleder Gunnar Toft og Remy Berg Andersen. Nordstrands Blad 1.april og 11. juni 2003, Aftenposten 14. oktober 2003,
|
Hallis burde gjenoppstå
Uten å overdrive; Hallis var som mitt andre hjem gjennom hele barne- og ungdomsskolen, frem til det ble lagt ned (1994-2003). Vi ble lovet at fritidsklubbene skulle styrkes etter Benjamin, men så skjedde det motsatte, selv etter høylytte protester. Mamma kom på forsida av Nordstrands blad. Det hjalp ingen ting. Hallis var kreativt og sosialt en uunnværlig del av oppveksten. En trygg havn for barna på denne siden av Holmlia. Men ikke nå lenger. Hallis var første stedet jeg dansa roligdans. Første stedet jeg hadde konsert. Første gang jeg endte på legevakta hehe, og jeg ble så godt tatt vare på. |
Mikael Diseth, foto: privat
|
Vi var DJs og fikk leksehjelp om hverandre. Vi fikk noen voksne å prate med. De fortalte at folk pleide å komme fra hele byen for å gå på klubb på Hallis. Vi var legendariske. Jeg ble en slags “barnas representant” i klubbstyret, og opplevelsen av det ansvaret skapte noe i meg som aldri har blitt borte. Interessene som ble dyrket frem på Hallis er det jeg livnærer meg av i dag.
Jeg har fortsatt den samme vennegjengen fra den gang. Da klubben stengte dørene, var det ikke som at vi hadde noe annet sted å gå. Så vi fortsatte å henge på benken utafor. Det gikk sånn passe, for å si det sånn.
Hvis du ikke jobber aktivt for å bevare og styrke fritidsklubbtilbudet på steder som Holmlia, er du direkte ansvarlig for de åpenbare konsekvensene. Ikke lek smart, du vet hva jeg mener. Hallis burde gjenoppstå, og BUSH og Låven mm. kan aldri, aldri røres.
Eventuelt får man investere i fryktelig mange utebenker. For det er der du kommer til å finne oss.
Mikael «Dizzet» Diseth, filmskaper/musiker
Jeg har fortsatt den samme vennegjengen fra den gang. Da klubben stengte dørene, var det ikke som at vi hadde noe annet sted å gå. Så vi fortsatte å henge på benken utafor. Det gikk sånn passe, for å si det sånn.
Hvis du ikke jobber aktivt for å bevare og styrke fritidsklubbtilbudet på steder som Holmlia, er du direkte ansvarlig for de åpenbare konsekvensene. Ikke lek smart, du vet hva jeg mener. Hallis burde gjenoppstå, og BUSH og Låven mm. kan aldri, aldri røres.
Eventuelt får man investere i fryktelig mange utebenker. For det er der du kommer til å finne oss.
Mikael «Dizzet» Diseth, filmskaper/musiker
I 2024 ble nok et utfordrende år for bydelen. Som tidligere slet den med dårlig økonomi, men denne gangen var situasjonen mer kritisk enn noensinne. I budsjettet for 2025 var det snakk om kutt i alle fritidsklubbene. De som sto i fare for nedleggelse var de siste gjenværende fritidsklubbene, Lerdal fritidsklubb – kjent som "Låven", en av landets eldste fritidsklubber. Barne- og ungdomssenteret Holmlia (BUSH), Bjørndal fritidsklubb og Ung Bjørndal var også truet. Grasrotbevegelsen BSN Protest (Bydel Søndre Nordstrand Protest) mobiliserte til kamp mot de dramatiske nedskjæringene og samlet en stor folkemengde utenfor Holmlia Senter 4. desember 2024.
4. desember 2024 - foto: Marius Park Pedersen, holmliahistorie.no
|
Fritidsklubbene ble nok en gang berget, men for hvor lenge?
Usikkerheten rundt fremtiden deres består, og mange frykter at neste kutt kan bli det siste. I denne artikkelen har vi blant annet lest at Inga-Lill Evang fortalte om at fritidsklubbene var lovpålagt i både Sverige og Danmark på 1980-tallet, og hun jobbet for å få samme ordning i Norge. Nå, over 40 år senere er det ingen endring på denne loven. Tone Johannessen som jobbet på Søndre Holmlia fritidsklubb (dagens BUSH) i 1985 fortalte i artikkelen om BUSH sitt håp! Hun skulle ønske alle politikere forsto at å satse på fritidsklubber er å investere i gode oppvekstsvilkår og sikre at mange barn og ungdom finner sin retning. Kjetil Lønborg Jensen skrev i sitt innlegg i Avisen Vår at tidligere ordfører Albert Nordengen en gang innrømmet at en av hans største politiske feil var å støtte nedleggelsen av fritidsklubber på 1980-tallet. |
|
Kjetil fortalte at han hadde vært tilknyttet Hallagerbakken fritidsklubb i tjue år, og at det vekket sterke følelser å se klubben bli nedlagt. Han avsluttet med ordene: "Hallis er død – leve Hallis' minne!"
Mange takk til alle som har bidratt til denne artikkelen om "Hallis" - Hallagerbakken Fritidsklubb..
Artikler som kan være av interesse:
Søndre Holmlia fritidsklubb - BUSH gjennom tidene
Hallagerbakken skoles historie
Holmlia Sportsklubb 40 år
Holmlia i navn og bilder
17.mai på Holmlia
Hovedside
