Slik begynte fabrikkeventyret på Holmlia
I 2021 ble boken «Kunst- og industrihistorie fra Holmlia» utgitt. Den tok for seg en mindre kjent del av lokalhistorien: fabrikkene som etablerte seg i området på 1950-tallet. For første gang ble denne historien samlet.
Siden den gang har det kommet nye opplysninger – blant annet at Oslo kjeksfabrikk var på banen allerede i 1948. Det siste funnet peker enda ett år tidligere, og kan kanskje være starten på fabrikkeventyret vi ser her. I tillegg kan en gitar- og mandolinfabrikk nå dokumenteres gjennom videre undersøkelser og bidrag fra tidsvitner.
Siden den gang har det kommet nye opplysninger – blant annet at Oslo kjeksfabrikk var på banen allerede i 1948. Det siste funnet peker enda ett år tidligere, og kan kanskje være starten på fabrikkeventyret vi ser her. I tillegg kan en gitar- og mandolinfabrikk nå dokumenteres gjennom videre undersøkelser og bidrag fra tidsvitner.
ELD Elektriske Apparatfabrikk (1947)
Svein Eldøy (1890–1986) var elektroingeniør og disponent for ELD Elektriske Apparatfabrikk A/S, som han etablerte i 1947 og var i drift frem til 1960. Det er foreløpig noe usikkert når bedriften faktisk etablerte seg på Nordre Ås, men det skjedde sannsynligvis mellom 1947 og 1950.
Eldøy var trolig den første som etablerte fabrikkvirksomhet i området. Bedriften produserte elektriske komfyrer, apparater og kjøleskap – viktige produkter i en tid da moderne utstyr til hjemmet var i sterk utvikling. Senere spesialiserte fabrikken seg på badeovner og flaskevarmere, som var små elektriske apparater for husholdningsbruk. Badeovnen ble brukt til å varme vann til bad, mens flaskevarmeren ble brukt til å varme melk til spedbarn. I følge et barnebarn av Svein Eldøy hadde familien selv en ganske stor, hvit komfyr fra bedriften i hjemmet.
Etter andre verdenskrig var hele Norge i en oppbyggende fase for elektrifisering, og elektrisitet ble tatt i bruk til stadig flere formål i hjemmene. I denne sammenhengen utviklet og produserte bedrifter som ELD ulike elektriske apparater til praktisk bruk. Denne utviklingen hang tett sammen med utbyggingen av strømnettet, der nye aktører etter hvert bidro til å føre strømmen ut i hele landet.
Eldøy startet også Kolbotn Elektriske i 1943 og tok samme år patent på et elektrisk varmeelement.
Liv Ingjerd Gibb (f. Finstad), som vokste opp på Nordre Ås, husker virksomheten slik:
«Han hadde en liten sort varebil som vi kunne høre langt borte fra, og var den eneste bilen vi så fra kjøkkenvinduet på Nordre Ås. Spennende da vi var små.»
Eldøys etablering ble starten på en utvikling der flere industribedrifter fant veien til området.
Eldøy var trolig den første som etablerte fabrikkvirksomhet i området. Bedriften produserte elektriske komfyrer, apparater og kjøleskap – viktige produkter i en tid da moderne utstyr til hjemmet var i sterk utvikling. Senere spesialiserte fabrikken seg på badeovner og flaskevarmere, som var små elektriske apparater for husholdningsbruk. Badeovnen ble brukt til å varme vann til bad, mens flaskevarmeren ble brukt til å varme melk til spedbarn. I følge et barnebarn av Svein Eldøy hadde familien selv en ganske stor, hvit komfyr fra bedriften i hjemmet.
Etter andre verdenskrig var hele Norge i en oppbyggende fase for elektrifisering, og elektrisitet ble tatt i bruk til stadig flere formål i hjemmene. I denne sammenhengen utviklet og produserte bedrifter som ELD ulike elektriske apparater til praktisk bruk. Denne utviklingen hang tett sammen med utbyggingen av strømnettet, der nye aktører etter hvert bidro til å føre strømmen ut i hele landet.
Eldøy startet også Kolbotn Elektriske i 1943 og tok samme år patent på et elektrisk varmeelement.
Liv Ingjerd Gibb (f. Finstad), som vokste opp på Nordre Ås, husker virksomheten slik:
«Han hadde en liten sort varebil som vi kunne høre langt borte fra, og var den eneste bilen vi så fra kjøkkenvinduet på Nordre Ås. Spennende da vi var små.»
Eldøys etablering ble starten på en utvikling der flere industribedrifter fant veien til området.
Svein Eldøy er likevel kanskje mest kjent som mannen bak ordet «kringkasting». I en navnekonkurranse utlyst av Aftenposten i 1922 foreslo han ordet, inspirert av dialekten fra Stord, der uttrykket falt naturlig. Men det var ingeniør Karl Holmvang som vant konkurransen med forslaget «rundtelefonering», og Eldøy fikk dermed ikke premien på 50 kroner. I februar 1933 nevnte Eldøy selv sitt forslag i forbindelse med NRKs 10-årsjubileum, som en kort notis i Aftenposten. Det fikk ingen større oppmerksomhet.
Først i 1975, i forbindelse med NRKs 50-årsjubileum, ble historien løftet fram igjen. Språkforsker Finn-Erik Vinje hadde da plukket opp den gamle notisen i Aftenposten og skrev en lengre artikkel om ordet «kringkasting» i Språknytt. Dette førte til flere intervjuer med Eldøy. Over 50 år etter at ordet ble foreslått, fikk han endelig anerkjennelse – og ble samme år invitert som hedersgjest under jubileet sammen med sin kone.
Samme år (1975) var Byantikvaren i Oslo på befaring på Nordre Ås gård før de gamle næringsbyggene skulle rives. Bygningene hadde da gått fra grisefjøs med kapasitet til 200 griser og 1000 høns, til fabrikklokaler av ulike slag.
I dag er bygningene, som en gang ruvet på høyden ved Nordre Ås borte, men spor etter grunnmuren finnes fortsatt.
Først i 1975, i forbindelse med NRKs 50-årsjubileum, ble historien løftet fram igjen. Språkforsker Finn-Erik Vinje hadde da plukket opp den gamle notisen i Aftenposten og skrev en lengre artikkel om ordet «kringkasting» i Språknytt. Dette førte til flere intervjuer med Eldøy. Over 50 år etter at ordet ble foreslått, fikk han endelig anerkjennelse – og ble samme år invitert som hedersgjest under jubileet sammen med sin kone.
Samme år (1975) var Byantikvaren i Oslo på befaring på Nordre Ås gård før de gamle næringsbyggene skulle rives. Bygningene hadde da gått fra grisefjøs med kapasitet til 200 griser og 1000 høns, til fabrikklokaler av ulike slag.
I dag er bygningene, som en gang ruvet på høyden ved Nordre Ås borte, men spor etter grunnmuren finnes fortsatt.
Planene om en kjeksfabrikk (1948)
|
Oslo Kjeksfabrikk var tidlig ute med planer for industri på Holmlia. Allerede i 1948 etablerte de pant i en seks mål stor tomt ved Holm gård som ledd i planlagt kjøp og utbygging. Ambisjonene var store – her skulle kanskje Europas mest moderne kjeksfabrikk reises.
Etterkrigstidens optimisme preget planene. Disponent Thorbjørnsen reiste til England for å studere produksjonsmaskiner og inngikk avtaler om innkjøp. Alt lå til rette for en stor industrisatsing. Men planene strandet. Både byggetillatelse og importlisens ble blankt avslått. Noe så luksusbetont som kjeks fikk vente ut i en fjern, blå fremtid, mente myndighetene. |
|
Fabrikken ble i stedet bygget i Borggata i Oslo, hvor Oslo Kjeksfabrikk opplevde stor suksess. Senere fusjonerte selskapet med Sætre kjeksfabrikk og flyttet virksomheten til Kolbotn, før kjeksproduksjonen til slutt endte i Sverige.
Likevel stoppet ikke utviklingen på Holmlia. Der kjeksfabrikken aldri ble noe av, skulle andre virksomheter snart ta over. Per Thorkildsens Plasticindustri A/S leide lokalene som kjeksfabrikken egentllig skulle ta i bruk.
Likevel stoppet ikke utviklingen på Holmlia. Der kjeksfabrikken aldri ble noe av, skulle andre virksomheter snart ta over. Per Thorkildsens Plasticindustri A/S leide lokalene som kjeksfabrikken egentllig skulle ta i bruk.
Betonmast søker om å bygge (1950)
|
Betonmast var allerede en betydelig aktør. Siden 1923 hadde selskapet drevet som entreprenør innen kraftledningsbygging over store deler av Norge, og også delvis i utlandet. I 1939 utførte de arbeid for rundt 2 millioner kroner – en betydelig sum på den tiden.
Ved inngangen til 1950 var veksten tydelig. Selskapet opplyste selv at de hadde inngått byggekontrakter som gjorde det nødvendig å bygge for rundt 10 millioner kroner både i 1950 og 1951. Dette viser hvilke forventninger de hadde til de kommende årene. Samtidig hadde bemanningen økt kraftig, til rundt 76 funksjonærer og opptil 450 arbeidere i sesongen. |
|
Den sterke veksten førte også til økte krav til logistikk og lagring. Verdien av lagerbeholdningen kunne svinge opp mot halvannen million kroner, og det eksisterende lageret på Grefsen var blitt for lite. Behovet for et nytt, større og mer moderne anlegg var derfor presserende – noe som lå til grunn for planene på Holmlia.
Scala-gitarer og gryende industri (1951)
|
I 1951 startet fabrikkeventyret på Holmlia for alvor.
Scala Produkter, Westnes & Berggreen etablerte seg på Nordre Ås, med produksjon av gitarer og mandoliner. Virksomheten ser ut til å ha vært relativt kortvarig, og varte fram til 1953. Denne historien har nesten gått i glemmeboken, men gjennom bidrag fra tidsvitner – som så vidt husker virksomheten – har den blitt bevart og bekreftet i samarbeid med Norsk gitarmuseum. I samme del av Aker, ved Røssedal hønseri på Skullerud, etablerte en annen gitarmaker, Leif Hansson, et gitarverksted allerede i 1947. Røssedal hønseri ble tidligere drevet av Arnold Hennum, som var den største i Skandinavia og trolig den første på Østlandet som tok i bruk maskinutruging av egg. Også på Nordre Ås hadde det vært hønseridrift. Den tidligere eieren Olaf Frantzen kan ha hatt på et tidspunkt rundt 1000 italienske høns i sitt fjøs. Mon tro om Hennum var hans inspirasjon og konkurrent. Men altså, to gitarmakere på hvert sitt tidligere hønseri. I boken Kunst- og industrihistorier fra Holmlia kan du lese mer om de andre bedriftene som etablerte seg i nærområdet. Blant annet Norske Rørprodukter, Per Thorkildsens Plasticindustri med en bred portefølje av husholdningsartikler som gikk under varemerket Super Plast, samt Fortuna Mek. Verksted, som produserte heiseanlegg. Oswald Mortensens maskinforretning og mekaniske verksted hadde også store ambisjoner langs Rosenholmveien. Det ble også etablert to skofabrikker – Leico og Joma, som fikk leie lokaler hos Oswald Mortensen. |
Foto: Norsk Gitarmuseum/Asgaut Steinnes.
|
I tillegg kom virksomheter som trelasthandler August Isene, Roald Maskin, Brødrene Larsens verktøyfabrikk og Figur Kunst.
Dette gir et innblikk i begynnelsen av fabrikkeventyret på Holmlia. Da utbyggingen av «Holmlia-byen» startet, var de fleste av de gamle bedriftene allerede flyttet eller avviklet. Samtidig fortsatte eiendommene langs Rosenholmveien å være et næringsområde, og sikret arbeidsplasser i den nye drabantbyen i Oslo sør.
I følge boken Kulturminner fra Holmlia kan spor av denne industrihistorien fortsatt sees i området i dag (2026). Blant annet står den karakteristiske inngangsportalen til Betonmast fortsatt, sammen med bygningen til Brødrene Larsens verktøyfabrikk i Rosenholmveien.
Dette gir et innblikk i begynnelsen av fabrikkeventyret på Holmlia. Da utbyggingen av «Holmlia-byen» startet, var de fleste av de gamle bedriftene allerede flyttet eller avviklet. Samtidig fortsatte eiendommene langs Rosenholmveien å være et næringsområde, og sikret arbeidsplasser i den nye drabantbyen i Oslo sør.
I følge boken Kulturminner fra Holmlia kan spor av denne industrihistorien fortsatt sees i området i dag (2026). Blant annet står den karakteristiske inngangsportalen til Betonmast fortsatt, sammen med bygningen til Brødrene Larsens verktøyfabrikk i Rosenholmveien.
